Lei...

Nå er jeg lei, virkelig lei. Ja, jeg vet jeg burde være takknemlig for livet og alt det der. Men av og til røyner det mere på enn godt er. Når man er så slapp at man ikke overhodet klarer å gjøre noen ting. Jeg begynte å strikke et par lester i januar...er nesten ferdig med den andre, kreftene strekker ikke til Matlysta er forsvunnet forlengst...å få i seg mat er en daglig kamp... Kroppen går på laveste gir, og alt er egentlig en kamp. Og nå er det snart jul...for meg blir det den fjerde jula på rad jeg ikke har hatt krefter å delta i forberedelsene til, men bare denne siste gangen vet jeg at det kommer av kreften. Kreften som herjer i kroppen min. De tidligere årene har jeg ikke visst hva som ga meg slike sinnsyke smerter, og at jeg alltid var så fri for krefter. I følge min lege skulle mitt liv egentlig ha vært over nå. Men jeg er nå her...enda. Barna kommer jevnlig på besøk, noe jeg er veldig takknemlig for. Men jeg skulle egentlig ønske det annerledes. Jeg skulle ønske jeg var frisk og kunne stelle til jul på et normalt vis, og at barna kom hjem til jul, så kunne vi alle kose oss i lag på et normalt vis. Og ikke slik som dette, ...en situasjon som preger alle negativt...hvor usikkerheten og angsten for hva som kommer til å skje, puster alle i nakken. Jeg burde vel være takknemlig for at jeg mest sannsynlig får være med og oppleve denne julen. Men jeg trenger ikke like situasjonen likevel, langt der i fra. Et lite hjertesukk en sen kveld, sent i november...

En liten oppdatering...

En aldri så liten oppdatering fra meg her. Har ikke skrevet på en stund. Ikke for at det er så lite å skrive om, men fordi jeg har så lite å si. Sykdommen tar som regel alle energien min, når jeg er våken, og resten av tiden sover jeg. Intet mirakel har skjedd... Men jeg lever enda, tross alle odds. Nå er jeg over den grensa på å leve som legene ga meg i jan. Men ingen skal si at det er lett. Sykdommen har stort sett overtatt hele livet mitt, og gjort meg tildels ugjenkjennelig for meg selv. Andre ser nok også hvor svak jeg er blitt, men holder det klokelig for seg selv... Det meste er tungt. Bare det å sitte i en stol sliter veldig på. Og i dag fikk jeg vite at jeg desverre må inn på Unn igjen, og tappe væske av pleurasekkene. Slett ikke hva jeg ønsket meg i førjulsgave... Og så er det snart jul... I julegave ønsker jeg meg såpass energi at jeg kan få deltatt litt i lag med familien, og ikke bare ødelegge jula for alle, med å være så slapp. Det er et av mine største mareritt. Å ødelegge tiden for andre. Uansett, ønsker alle en fin helg, klem fra her :)

Ingen god dag...

Ingen god dag i dag...egentlig. Røngtenbildene var ikke så bra som jeg hadde håpet på. Slik er det å leve med en kreftsykdom...oppturer og nedturer om hverandre. Men jeg takket nei til pleuratapping. Er ikke forberedt på det nå. Bare tanken på det får frem lukten fra kreftavd., og den vil jeg unngå så lenge som mulig. Da får jeg heller klare meg med litt mindre pust enn vanlig...så lenge jeg klarer det. Lungene, lungesekkene og de omliggende områder var også mere skadet enn jeg visste. Selv om jeg visste det...smertene og den tunge pusten forteller det. Men av og til vil man ikke vite. Og det er vondt å fortelle de pårørende hvordan det er fatt... Kanskje vil heller ikke de vite. Nei, ingen vil vel få slike beskjeder. Alle ønsker vel at det skal være positive nyheter. Men så ble det nå ikke slik da. Slik er det å være i en palliativ fase, hvor alt som kan prøves, er prøvd... I dag. I dag ble ingen god dag.

Hva trenger du ?

Trenger du noe å sove på? Hva med hverdagene, klarer du å slappe av? Kanskje du trenger fysioterapeut? Spør kreftsykepleieren,og legene, for gud vet hvilken gang... Nei, jeg trenger ikke det. Jeg trenger å bli frisk. Jeg trenger å slippe å sitte i en stol, eller ligge i en seng, uten helsepersonalets gjentatte dårlige prognoser ang min kreftsykdom. Ja, jeg vet det ikke er mere de kan gjøre for meg, annet enn å smertestille, og evt tappe lungesekkene, om det skulle bli nødvendig. Men jeg vil ikke dopes ned. Jeg vil ha rett til å føle det jeg føler, og være slik jeg er, så lenge jeg kan det. Jeg har ikke angst eller depresjon, relatert til sykdommen, og er takknemlig for det. Jeg tenker gjennom livet mitt...lite og ingenting ble slik som jeg hadde trodd og håpet på, da jeg var ung. Jeg har fått tre friske barn. De er mine mest dyrebare skatter i livet. Jeg tenker mye på hva jeg har påført dem, med å få en slik sykdom som denne. En kreftsykdom legene sier det ikke går an å bli frisk av, en sykdom som sakte men sikkert tærer meg opp innvendig... Men enda er det håp. Det er mange som har blitt friske, tross dårlige odds. Jeg vet slett ikke om det kan skje med meg. Men jeg er ikke død...enda. Langt derifra. Jeg lever.

So what....

Worrying is a waste of time, it never changes anything. It only messes with your mind and steals your happiness. I utgangspunktet, ja...så kan jeg være enig i denne påstanden. Men når ditt eget liv henger i løse luften, og fremtiden ikke lenger er en fremtid, men en tilstand hvor man venter på en medisin som skal hjelpe kroppen med å bli frisk, er det ikke til å å unngå at man blir litt worryed. I februar fikk jeg fra legen ca 9 mnd igjen å leve. Nå er den tiden snart gått. Men jeg føler meg ikke døende, langt der i fra. Selv om smertene i lungesekken ikke lar seg overse, og utmattelsen ikke vil slippe taket i kroppen. Cellegiftbehandlingen ble stoppet i mai. Den virket ikke. Og der finnes ingen annen behandling pr dags dato som hjelper mot denne typen kreft som jeg har. Jeg prøver å leve så godt jeg kan. Enkelte dager synes jeg at jeg klarer det bra. Andre dager ikke fullt så bra. Alle dager er ikke like gode, for å si det sånn. Men slik har vel alle det. I år har jeg vært hele to ganger på butikken... Det illustrerer kanskje litt om hvordan min form har vært. Men jeg har ikke gitt opp, for hva er det annet å gjøre enn å prøve å slepe seg videre, og håpe på bedre dager etterhvert? Jeg tenker faktisk ikke så mye på dette med kreft mere, annet enn når jeg våkner av at smertene river i lungesekkene...da kan det stikke til litt i nervesystemet også. Det er vel dette som er "å leve med kreft". Håper iallfall at dagene kan bli litt lettere etterhvert, og at utmattelsen avtar, så jeg kan bli mere aktiv. Det sliter på psykisk å måtte være så inaktiv, å måtte leve på siden av livet...

Hva nå?

ER vel en stund siden jeg har skrevet noe her nå. Cellegiftbehandlingen ble stoppet i mai...kanskje den ikke virket...pause...sa de på sykehuset. Men at de ville lage nytt opplegg til meg...til høsten. Ja...det var liksom ikke måte på. Fikk allerede da en bismak i munnen, hvis ikke den medisinen som var ment mot min type kreft virket, hva skulle da kunne virke... Ingenting...som kreftlegen sa til meg på tlf i går. De har rett og slett ikke mere å tilby meg på UNN, og jeg er overført til primærhelsetjenesten. Men røngtenbildene var uforandret siden i juni...så det var da noe... Kanskje sykdommen har stagnert...sa legen. Ja, mon det? Eller var det bare en " pen" måte å dekke over at heretter må jeg bare klare meg selv, uansett hva som skjer? Det finnes ikke medisinsk hjelp å få mot min krefttype. Selvfølgelig kan de tappe lungesekkene, om nødvendig. Men ingen skal fortelle meg at jeg går en sikker tid i møte. Enten går det bra...eller...så går det "over". Bare tiden vil vise.

Å leve med kreft...

Å leve med kreft er oppskrytt. Livet blir aldri mere det samme. Uansett hvordan man agerer sniker det seg inn overalt. Nå har jeg bl.a. hatt vanvittige smerter i over en mnd, pga medisinbytte på apoteket. Men det er bare en del av det... Kreftspøkelset lurer i bakgrunnen, uansett hva man skal foreta seg. Ikke kan man planlegge noe, og enkelte dager nekter kroppen totalt å samarbeide, det er nesten som den bare ønsker å segne om... For ikke å snakke om alle bivirkningene av medisinene og cellegifta...fysj! Jeg har dessuten fått klar beskjed om at jeg aldri vil kunne bli frisk av denne dritten. Men er visstnok etter forholdene bedre enn legene forventet i utgangspunktet. Og det bør man kanskje være takknemmlig over... Likevel avskyr jeg denne sykdommen som har forringet min livskvalitet til det ugjenkjennelige. Ikke kan jeg ditt og ikke kan jeg datt...fordi jeg har kreft, med all den dritt den medfører. Javisst er jeg glad for å være i live enda. Men å måtte leve med kreft, som det så "fint" heter, er slett ikke noe å trakte etter. Tror ikke det er det menneske på jord som ønsker seg det. Men det er bedre enn å være død... Heldigvis har det psykiske holdt...hittil. Og det er da noe... I lange tider kan jeg faktisk "glemme" at jeg har kreft. Men så skjer det et eller annet, som minner meg på det. Og det skaper en kraftig irritasjon i meg. Forbaskede dritt!

Fuck off.

People don`t always need advice. Sometimes all they really need is a hand to hold, an ear to listen. and a heart to understand them ♥ Og no e æ altså luta lei mere eller mindre gode råd ang mæ og min situasjon. Dem som ikke har vært der kor æ e no, kan klappe igjen. Ikke kom til mæ og påstå at det her går så fint, når det overhodet ikke går fint i det hele tatt. Æ sitt med en kreftdiagnose, uten behandling, og uten muligheter for å bli frisk. Så skal æ liksom gripe tak i dagen og ha det så flott, bare æ e min egen lykkesmed. Kas dag????? De dagan æ ikke kommer mæ opp av senga? De dagan smertan nesten hold på å ta livet av mæ? Jada, æ vet æ skal være postiv og ha mot og alt det der. Men æ bi ikke friskare av den grunn. Det e et hån mot alle de som va motige og positive, og som likevel døde... Æ si ikke at æ ska dø no, det kan enda være lenge til. Men æ e luta lei besserwissera som liksom ska mene nokka om kordan æ ska tenke, føle og mene om det her. Fuck off!

Pause....

Hvordan går det med deg...? Veldig hyggelig at folk spør, at de bryr seg...men hva skal man svare ? Kan ikke godt si jotakk, bare bra...i min situasjon. Sitter her med en fryktelig ekkel kreftdiagnose...uten behandling. Cellegifta virket ikke. Og i tillegg laga den skader på kroppen, bl.a. nyrer og hjertet, så nå har jeg fått det som tilleggsproblem. Legene ga meg heller ikke noen god prognose. Så hvordan det går...vet jeg ærlig talt ikke. Det vil bare tiden vise...hvordan det går. Følelsene veksler mellom håp, og tvil. Håp om at sykdommen skal holde seg i ro, slik at jeg enda har god tid på meg her. Tvil om det samme. Så...hvordan det går...det vil bare tiden vise. I mellomtiden får man bare prøve å leve som best man kan, i den grad kroppen tillater det. Psyken har heldigvis holdt, hittil. Men enkelte kroppslige organer trøbler veldig med meg. Utrolig irriterende...å miste bort tid, fordi kroppen ikke fungerer som den skal. Da hjelper det ikke alltid med stå på vilje og mot. Men det går seg til, på et eller annet vis gjør det det. Til slutt vil jeg få takke alle som bryr seg, som spør, som sender gode hilsener. Det hjelper utrolig godt i en tildels vanskelig situasjon. Tusen takk til dere. Ønsker alle en nydelig kveld, klem :)

Livets fotoalbum.....

Lykken kan komme som en stille og uventet gjest,og ordne din dag om til en fest,og da må du nyte det.Og ser du i ditt fotoalbum, står tiden stille.Mellom linjene er allting som det var,de gode minnene.Bla i ditt fotoalbum om du er trist og se hvor levende dine gode stunder med familien var ♥ Selv om noen av dem ikke lever nå,så er øyeblikket som den dagen de var her med deg. Ingen lever evig, men minnene vil aldri dø. En sorg vil aldri gå over, men vil forandre seg, og bli lettere å leve med, med tiden.

D - dagen...

Så var den kommet og gått...dagen jeg hadde venta på, dagen som skulle avgjøre min fremtid, avgjøre hvor veien går videre... Og her sitter jeg, lunt og godt i min egen stue...men uten noe kreftbehandling. Cellegifta virket ikke. Jeg fikk vite det i dag, etter flere ukers venting og grubling, og enda mere venting på et svar fra legene. Men så kom en kvitkledd dame til meg, da jeg lå og prøvde å slumre litt på sykehuset i dag...skulle egentlig være der til i morgen enda...mens de kvitkledde tenkte... Så ble det hjemreise i dag likevel, det var ikke mere å tenke på. Så nå har jeg "pause", som det så fint heter... Så blir det ny evaluering...etterhvert...og KANSKJE en annen type behandling... Men egentlig henger jeg i løse lufta nå...det er det som skjer, uansett hvor mange fine og innviklede ord det blir pakka inn i. Jeg sitter her med en alvorlig kreftdiagnose, uten behandling. Det er realiteten. Hva det innebærer orker jeg ikke tenke for mye på nå. Det er jeg altfor sliten til. Men jeg har iallefall fått et svar...et slags svar. Og nå er det natt forlengst. Får bare håpe på at tiden fremover vil komme med nye og bedre svar...svar det går an å leve med...og av. Ønsker alle en fin natt. For det skal jeg ha, for første gang på lenge, etter å ha tilbrakt mye tid på sykehuset. Take care :)

Annerledes 17 mai.

Skulle egentlig ha lagt meg nå...men etter den siste tappinga av lungesekken hvor det kom en halv liter på tre minutter, har jeg så vondt, at jeg blir pent nødt til å sitte her, til smertene har gitt seg noe. 17 mai i dag...som startet ganske pent og forsiktig. Helt til de skulle legge inn det nye lungedrenet på meg...det ble ikke helt som planlagt og gjorde vondt, men gikk bra til slutt. Og nå har de brukt ca 10 min tilsammen på å tappe 1 og en halv liter...hele døgndosen. Det må jo gjøre vondt. Så her må jeg sitte...litt til, slik at lungene får åpnet seg, i takt med plassen som blir frigitt. Og så har jeg hatt besøk, kjempetrivelig var det, har ikke hadde det så koselig på lang tid. Ikke er jeg forvent med besøk heller, da ingen i familien bor i nærheten. Gode venner er gull verd, uten dem er man...fortapt. På tide å ta kvelden her...håper lungen snart gir fred til det...foreløpig tør jeg verken å rape eller å hoste, og slett ikke legge meg ned... Får sitte i senga og sove da. Ønsker alle en fin natt :) If death were the end of everything about us then life indeed would be meaningless.

Hjemme igjen...

Da var jeg hjemme igjen, etter et døgn på helsesenteret, med blodoverføring, og oppfølging. Er utrolig glad for at jeg slapp å dra til UNN, bare for det. Så får vi se om det hjelper på luftinntaket, og andre ting, å ha fått litt mere blod i kroppen... Men her lå brev til meg...usj og fy...innleggelse på UNN om fjorten dager. Da truer plutselig farer og uhygge overalt... Liker slett ikke UNN mere, og slett ikke den avd jeg tilhører...lungekreft. Er vel egentlig ikke ikke noe feil på avd, men nå har jeg opplevd så mye negativt der, og fått så mange negative beskjeder derfra, at jeg ønsker å stryke den fra jordens overflate... Prøve å ikke tenke på det i dag... Prøve å slappe av og kose meg i den grad det er mulig. Ønsker alle en så fin lørdag som det går an, klem fra her :)

Det ordner seg...

Etter en uke med nesten totalt kaos, både medisinsk, følelsesmessig, og ikke minst på sykehuset, ser det ut som om ting retter seg opp litt. Iallefall for en periode. Og man får bare ta med seg det positive som kommer, uansett hvor lite /stort det måtte være. Det er jo det man skal overleve på. Nå får jeg iallefall blodoverføring her på helsesenteret, så snart de får tak i rett type blod, og slipper å dra inn til UNN bare for det. Så får vi se om en evt pleuratapping kan vente og bli tatt i forbindelse med neste kur...hvis o2 inntaket bedrer seg når blodprosenten går opp. Riktignok er jeg ikke garantert en neste kur...det skal være nye røngtenbilder og evaluering på den...men tar iallefall i kveld utgangspunkt i at det blir noe av. Håper. Tror. Og så deilig når det kommer leger inn i bildet som vet hva de snakker om, og ikke minst, tar meg som pasient alvorlig. Som kan skjære gjennom, ta en avgjørelse, og stå for noe. Og benekte at jeg er svak psykisk. Selvfølgelig er jeg ikke upåvirket av denne sykdommen, og alt den fører med seg. Men å til stadighet bli utsatt for tilfeldige leger, og diffuse beskjeder, som forandrer seg fra dag til dag, kan gjøre noe med hvemsomhelst. Man blir forvirret, og dermed også svekket, både fysisk og psykisk. I dag er jeg i min verste dag, ang cellegiftkuren...tåka har tatt litt over. Men jeg er ved godt mot, og det betyr utrolig mye...nesten alt. Pusten er fremdeles elendig, men nå har jeg fått en plan på hvordan den kan bedres, så jeg slipper både oksygen, og å sitte og sove...lite trivelig. Og all støtten fra vennene mine, den er uvurderlig! Tusen takk for alle hilsener, hjerter, og gode ord! Det varmer langt inn i hjerterota, og gir meg styrke, styrke til å kjempe videre. Det ordner seg. Så langt. Ønsker alle en flott kveld, og natt :)

It takes my breath away...

Jeg er mildt sagt forbauset. Jeg ble sendt akutt med ambulanse forrige torsdag til, med mistanke om venecave superior syndrom. Heldigvis var det bare nyresvikt, og blodpropp, som de fikk kontroll over, med medisiner. Fredagskveld ble jeg sendt ned på pleuratapping, noe røngtenlegen satte seg i mot, da neutrofilene mine var på bare 0.2. Og slik forløp resten av helga...i kaos. Jeg var mer eller mindre i halvkoma hele tiden, og fikk ikke med meg stort. Det var utrolig mye bråk på rommet. Så til slutt var det eneste jeg tenkte på, var at jeg måtte få cellegift på mandag, og komme meg hjem, hvilket jeg også gjorde. Bortsett fra at da jeg skulle dra, kommer legen og sier at mitt luftinntak var altfor lavt, og det samme var blodprosenten. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, og når hun på toppen av alt sier at hvis jeg skulle ha fått blodoverføring i går, måtte jeg ha vært et døgn til... Men hvorfor i all verden sa de ikke det på morgenvisitten, så har jeg kunne ha innstilt meg på det? Eller gitt meg blodoverføring i helga, mens jeg lå der...? "Nei, da hadde det jo vært helg"...sa hun. Hva i himmelens navn skal en pasient tro??? Så vi inngikk et kompromiss på at jeg skulle komme tilbake om fjorten dager, for å få gjennomført både pleuratapping, og blodoverføring. Og i dag, i dag, ringer de og beklager..."det hadde vært kaotisk der på avd i går"...ja det må det minst ha vært. Og om jeg kunne komme nå...jeg skulle få ambulanse. Komme nå, nå når jeg er midt på tur inn i cellegifttåka, og matlysta er totalt borte, armer og ben er og hodet er blytunge. Jeg fikk tross alt en gedigen dose med cellegift...i går. Det tar fire timer med ambulanse til UNN fra her, og jeg er enda totalt utmattet etter sykehusehusoppholdet jeg nettopp hadde der. Og slapp, veldig slapp, både av cellegift, og blodmangel. Men det verste, det verste er at jeg er nesten fri for luft. Så hva gjør jeg nå? Prøver å holde ut, drar inn på sykestua og hører om jeg kan få oksygen? Eller bare prøver å holde ut, til dagtid, til jeg klarer å pakke, til jeg klarer å tenke... Jeg vet ikke, jeg vet bare at nå er jeg fri for luft, i mye sterkere grad, enn i går. Og forbauset. Hvordan kan det gå an at det er så lemfeldige tilstander på et sykehus??? Regner med jeg satser på det siste. Akkurat som jeg har gjort hele tiden. Jeg prøver å holde ut... Så lenge det er luft i meg.

Hjemme...under tvil...

Hjemme...under tvil. Cellegiftkur i dag...under tvil. De ønsket å ha meg videre på sykehuset...på ubestemt tid. Men jeg dro hjem...uten tvil. Med et kompromiss med overlegen om å komme tilbake om ca 14 dager, for å tappe overflødig væske av lungesekkene, og få blodoverføring. Føler meg ikke noe særlig i formen. Men jeg er da hjemme, og ikke i dødens forgård. Ny evaluering ang cellegift om tre uker... Hva betyr det ? Svaret gir seg vel egentlig selv, men jeg orker ikke skrive det her...ikke nå. Særlig når jeg er i en palliativ fase... Psyken har fått seg en alvorlig knekk, på flere områder... Når jeg trodde jeg kunne prøve ut det forsøket på livsmestring jeg har jobbet for i flere uker, gjaldt det ikke mere. I tillegg ble jeg alvorlig syk, akkurat i den perioden jeg begynte å føle meg litt sterkere fysisk, med diagnoser i forbindelse med kreft jeg aldri hadde hørt om engang. Kommunikasjonssvikt, informasjonssvikt, ansvarsfraskrivelse, over hele linja... Begynner virkelig å føle på både kropp og sjel at enkelte kreftpasienter er mindre verd, enn andre. Og de med dårligst prognoser havner nederst på rangstigen. Hva skal man føle da...? Resignere, håpe, ønske...og på hva? Heldigvis finnes det hederlige unntak innen helsevesenet også. Har tidligere hevdet at alle der gjør så godt de kan, men har revurdert den innstillinga kraftig. Mange skulle slett ikke ha jobbet der, og iallefall ikke med alvorlig syke og hjelpesløse mennesker. De som da ikke har pårørende som tar affære...er...fortapt. De har ingenting mere de skulle ha sagt...ikke kan de prate heller, der de ligger i halvkoma, med en umiddelbar dødelig diagnose

mistanke hengende over seg. Og da gjelder det visst for enkelte innen helsevesenet å prøve å psyke ut pårørende, så de skal slippe å få "problemer" med de også.... Uverdig. Tidligere ble det sagt at en soldat var ikke mere verd enn frimerket det kostet å skrive hjem til familien om at vedkommende var død... Er det slike tilstander vi skal ha i helsevesenet heretter ? Mange har sikkert gode erfaringer med helsevesenet, og ære være dem for det. Men med all beklagelse kan jeg ikke si at det gjelder meg. Iallefall ikke i kveld. Får bare håpe på bedre tider... For meg selv, for alle som sliter. Ønsker alle en fin natt.

Da ligger jeg på UNN igjen. Med en totalt uventet diagnose. Hadde lært meg, på et vis, å takle kreften, cellegifta og alt det andre som liksom skulle følge med. Men ikke venecavesyndrom...at kreften vokser og ødelegger blodårene, så blodet ikke får komme tilbake til hjertet, eller blodpropp, av samme årsak. Så her venter jeg, mens legene undersøker og undersøker. Den ene beskjeden slår den andre ihjel. Må bare satse på at det går bra. Den her gangen også...

Noe...

Everyone should have a place, where they feel absolutly safe. Et lite hjørne i livet, hvor ingenting vondt kunne nå oss. Hvor alt var bare lyst og godt og varmt og vakkert. Et sted å varme oss på, et sted å hente nye krefter, fatte nytt mot, håp og tro. Et slikt sted ønsker jeg meg. Et ønskested. Da ville jeg ha ønsket at alt det vonde i verden ble borte, at alle syke ble friske, at alle de som lider vondt, fikk det godt, at ALT ble bra. Men det blir nok med drømmen. Et slikt sted finnes ikke her på jord. Men det er lov å ønske, å håpe, å tro. Det er lov å drømme. Uten drømmene og ønskene blir det så lite igjen. Man må ha noe å tro på, noe å strekke seg etter. Man må kunne føle trygghet. Man må ha en visshet om at selv om så og si alt forandrer seg, så forblir noe slik det alltid har vært. Alle trenger vi dette noe. Noe å holde fast i. Vi må finne vårt noe. Vårt eget lille livshjørne. Og fylle det med det vi ønsker oss, og holde fast ved det. Jeg sier ikke at verden blir et enklere sted å være i da. Men da har vi iallefall...noe.

Uten tårer...

Jeg ønsker jeg kunne gråte. Gråte over min diagnose, over alle smertene, over all den usikkerheten den fører med seg, over alle problemene den skaper i hverdagen, over alle misforståelsene som oppstår. Jeg ønsker jeg kunne gråte. Gråte over å måtte slite seg gjennom en cellegiftbehandling, som skal virke lindrende, men som jeg ikke vet om den virker i det hele tatt. Gråte over hvor syk jeg blir av cellegiften, slapp og kvalm og desorientert, og med vissenhet i armer og bein, over alle smertene den påfører meg, over hvor sliten og hvordan det tapper meg for krefter å dra til og fra UNN. Jeg ønsker jeg kunne gråte, gråte over å gå i spenning over hva blodprøvene viser, over å være isolert i lengre tid i gangen, over å passe på at jeg ikke må blø, se etter punktblødninger under huden... Jeg ønsker jeg kunne gråte. Men jeg kan ikke det. Jeg kan ikke gråte. Mine lunger tåler ikke det. Da holder jeg på å drukne i overflødig lungevæske i lungesekkene. Bare det å rape eller gjespe forårsaker smerter i lungene. For ikke å snakke om å nyse...da svimer jeg nesten av, av ren skjær smerte. Slik er det å leve med malignt mesoteliom. En del av det. Men jeg lever. Enda lever jeg. Selv om jeg ikke gråter. Mandag er neste evaluering. Har cellegiften virket, og er det noe vits å fortsette med den ? Det får røngtenbildene avgjøre. Men jeg gråter ikke uansett. Det har jeg ikke kapasitet til. Men jeg lever. Enda lever jeg. Det ulevelige. Og jeg er fortsatt meg. Selv om jeg ikke kan gråte, eller rope, eller prate høgt, eller planlegge noe. Jeg kan ikke velge hvordan jeg vil dø. Eller når. Eller hvordan. Jeg kan bare velge hvordan jeg kan leve. Nå.

Et lyspunkt...

Jeg ønsker meg et lyspunkt.
Et sånt der stort og fint og flott.
Sånn som at bak skyene er himmelen alltid blå, og at uansett hvor mye dritt man må slite med, kommer det bedre tider.
Bare man holder ut.
Jeg ønsker meg et lyspunkt, og det skal være blått.
Jeg ønsker meg ikke en diagnose hvor uansett hvem man spørrer, må de bare beklage, de vet for lite, de kan ikke si noe, jeg spør for vanskelig.
Jeg ønsker meg et ordentlig lyspunkt, og det skal være blått.
Jeg ønsker ikke å høre om at det er så forsvinnende få som får denne diagnosen som meg, at de lærde ikke vet hvordan den kommer til å oppføre seg.
En kreftdiagnose ingen kjenner gangen i.
Vi må bare håpe og tro og lære etterhvert, både jeg og legene.
Men jeg ønsker meg likevel et lyspunkt, noe å holde fast i.
Og det skal være blått...uten hatt og nese på...

En helt alminnelig dag...

Det er rart hva man kan venne seg til.
Kreft, cellegift, brukket rygg, lungebetennelse, osv.
Og alt stablet sammen i samme boenhet, fordelt på tre mennesker.
En helt alminnelig dag, her.
Og så må jeg ta cellegift på mandag...
Hadde bare så håpet på å slippe å ta cellegift i påska, men nei, det måtte til.
Så må det vel det da.
Lurer på om det hjelper, annet enn palliativt, som det stod i brevet fra UNN.
Skal ha evaluering før en evt fjerde kur.
Så får vi se da, har cellegifta klart å ta knekken på, eller holde noen kreftceller i sjakk?
Orker egentlig ikke tenke så langt frem.
Orker i det hele tatt å tenke svært lite.
Er slapp.
Vet det er bivirkninger av cellegifta.
Men enkelte dager vil jeg bare sove.
Sove, og at noen forteller meg at dette skal gå bra, dette skal vi klare.
Dette skal jeg klare.
Men ingen har noen fasitsvar her.
Og alle blir slitne.
Kanskje jeg krever for mye?
Men egentlig tror jeg ikke det.
Jeg er glad om jeg får noen timer som ikke kjennes ut som om jeg skal til å svime av hele tiden.
Slik som nå, slik som i kveld.
H

ar ikke vært på nettet denne uken.
Kreftene har sviktet meg totalt, og det hjalp ikke på at jeg fikk feber.
Er litt bedre nå.
Er spent.
Spent på om jeg har helse å komme meg til UNN på søndag, om jeg får cellegift på mandag.
At jeg ikke tvinger meg dit, med mine siste krefter, til ingen nytte.
Er jeg for selvopptatt?
Kanskje det ?
Men hvem blir ikke selvopptatt når man føler at uansett hva man gjør, puster døden deg i nakken?
Jada, jeg vet at jeg bør tenke positivt, mirakler kan skje.
Og jeg drar meg selv opp etter en kjempetynn tråd, mens øynene er sammenklistret av tretthet, og kroppen kjennes ut som den veier flere tonn.
Jeg tror ikke jeg er en krevende pasient, verken fysisk, eller psykisk.
Men ingen kan være på topp hele tiden.
Alle trenger vi noen.
Noen som holder rundt, og forsikrer om at alt skal gå bra.
Selv om det kanskje ikke gjør det.
Men det hjelper...der og da.
Til tider er det det eneste som hjelper.
Alt skal gå bra.
Selv om stemmen i bakhodet "vet bedre"...
Tvinger den bort.
Hjelper heller min voksne sønn med å kle på seg sokkene.
Han har brukket ryggen.
En skrekkelig situasjon for en ungdom i full jobb.
Jeg prøver å være noe for ham.
Prøver å være noe for alle rundt meg.
Men nå må jeg visst lære å først og fremst være noe for meg selv.
Ta vare på meg selv.
Selv om ting ikke alltid går bra.
En helt alminnelig dag.
Som gikk helt bra.

Mareritt...

Å leve i et mareritt, og samtidig være våken, er slitsomt.
Ikke bare slitsomt, det er marerittaktig.
Men nå kan morshjertet endelig slappe av, og vite at et av mine barn hadde englevakt.
Hele denne dagen har gått med til å ta meg igjen, både fysisk og psykisk.
Å ikke vite hvor hardt skadet ens eget barn er, og om vedkommende får varige men, er rett og slett så ulevelig at ingen som har vært der, kan beskrive hvordan det er.
Liten statusrapport herfra.
Jeg er rett og slett helt tom.
Tom, pga engstelse, tårer og fysisk utmattelse.
Men det gikk bra, det gikk i det hele tatt så bra som det overhodet kunne gå.
Han slapp unna, med brukket rygg.
Ingen ønskesituasjon...men alternativet er så mye, mye verre...
Ingen vet hva dagen bringer, før solen har gått ned...

Hverdagsengelen...

Jeg ser at engelen din er sliten nå. Den har gått med deg,når venner har gått fra. Den viste veien når du gikk deg vill. Den har felt tårer for deg,når ikke du har klart det. Den har plukket blomster du ikke så. Den har sittet nederst i stupet,og tatt deg imot når du falt. Den er sliten nå,men å gi seg,finnes ikke. Så den reiser seg og børster av vingene,og går videre med deg.
En nydelig visjon...
Og kanskje er det slik...at når vi snubler, og faller i vår egen fortvilelse, når kreftene ikke strekker til, verken de fysiske eller psykiske, er det noen som passer på oss.
Noen som er der, noen vi ikke ser.
Det kan til og med hende at de faktisk er fysiske.
Men vi ser de ikke likevel.
Fordi vi er lukket inn i vår egen smerte, og har nok med oss selv, der og da.
Til tider er det nok slik.
Ingen kan være på topp, hele tiden.
Og enkelte situasjoner er tøffere enn andre, å takle.
Men så lysner tåka....og man ser...
Man ser de som har stått støtt ved vår side, hele tiden.
Disse englene i hverdagen.
Som aldri får noen medalje.
Som knapt nok får en takk, men kritikk for den ene tingen de ikke mestret så godt.
Man må ikke bi så blind i sin egen smerte, at man ikke ser at andre også lir, til og med lir med en.
Derfor :Takk.
Inderlig takk, til de, og den som står ved min side, som hjelper meg, som trøster meg når jeg ligger nede.
Som ikke kritiserer, men gleder seg med meg, når jeg atter en gang klarer å reise meg.
Det handler ikke om hvor mange ganger man faller, eller om hvor mange ganger man klarer å reise seg.
Det handler om alle de gangene man fant, eller fikk hjelp til, å finne en grunn til å reise seg.
Takk.
Hverdagsengelen min.

Fokus...

Ingen isolasjon...enda.
Rart hvordan fokuset forandrer seg etter hvilken livssituasjon man havner i.
Men det er vel naturlig, i alle sammenhenger.
Har følt meg mye bedre etter denne cellegiftkuren, enn etter den forrige.
Det kan selvfølgelig ha noe med at jeg nå fikk dose etter min egen kroppsvekt, og ikke 25 % mere enn mine kvadratmeter.
Så får vi se, er formen bedre fordi at cellegiftkurene har virket, eller er dette bare et blaff...?
Det er sannelig ikke godt å si, og bare framtiden kan gi svar på det.
Så får man prøve å leve i nuet, som best man kan, og ikke gruble for mye.
Lettere sagt, enn gjort...
Med min diagnose, og prognose er det ikke bare å "carpe diem".
Dagen, og nettene fanger meg, alt etter hvordan formen svinger.
Og tankeprosseroren går ikke an å bare slå av...
Selvfølgelig gjør den ikke det, og den som sier det, lyver både for seg selv og andre.
Man er nødt å stå i det, uansett.
Vel, vel, det blir som det blir.
Og tiden fremover blir...spennende...på et merkelig, rart vis...

Fatigue...følgesykdom til bl.a. kreft...

Symptomer:
Følelse av matthet og av å være utkjørt.
Kroppen, spesielt armer og bein virker blytunge, du ønsker kanskje ikke å utføre normale aktiviteter som å spise og gjøre den daglige personlige hygiene.
Du kan ha problemer med å konsentrere deg eller tenke klart.
Det er viktig å informere omgivelsene om dette, pårørende / familie.
De må få vite at det har en reell fysisk årsak og ikke er psykisk betinget.

Råd til pasienter med fatigue :

Ta hvilepauser, for å spare energi til ting du ønsker å gjøre.
Prøv å utføre de forskjellige aktivitetene uten å bruke for mye energi.
F.eks. å sette deg ned når du kan.
Ta flere korte sove /hvilepauser istedenfor en lang.

La andre hjelpe deg med matlaging/ husarbeid og føl deg vel ved å la andre gjøre det for deg.

Drikk mye væske, spis så godt du kan og spis næringsrik mat.

Vær så aktiv du kan.
Regelmessige aktiviteter, som å gå en liten tur flere ganger i uka, kan hjelpe.

Dersom du holder sengen for mye, vil det kunne føre til at du føler deg enda trettere.

Gjør aktiviteter som du liker og som får deg til å føle deg vel.

Ikke tving deg til å gjøre mere enn du kan greie.

Skriv gjerne en dagbok om hvordan du føler deg hver dag og prøv å registrere hva som hjelper mot trettheten.
Denne trettheten kan føre til nedstemthet, men det er viktig å skjelne denne nedstemtheten fra en depresjon som trenger behandling.

Alt dette avhenger selvsagt hvor i sykdomsforløpet man befinner seg.

Men det er greit å vite at

fatigue ikke er psykisk relatert.

Kalkulert risiko....

Hjemme.
Etter å ha fått andre del av cellegiftbehandlinga.
Føler meg ikke så verst...enda.
Men det siger vel på...etterhvert.
Og i går fikk jeg vite at jeg hadde klart meg mye bedre enn forventet, på første kur...hvor dødeligheten faktisk er...høy.
Først en gedigen overdose med cellegift, som den eneste jeg vet om som er med i prøveprosjektet Alimta, underlagt Rikshospitalet i Danmark.
Flere typer cellegift på en gang, og infeksjoner i nyrer, lunger, øre og bihuler i tillegg.
Neutrofiler som førte til fire ukers isolasjon.
Men jeg klarte meg.
Oddsene er dårlige, jeg vet det.
Og det gjør mine nærmeste også.
Men derfor blir alle slike positive innslag ekstra gode, og er med på å løfte opp.
Nå har jeg bare fått vanlig dose, etter min kroppsvekt.
Men ingen ordentlig beskjed om hva jeg kan vente meg nå...nei, for ingen vet helt sikkert, det er et prøveprosjekt.
Men jeg har selv godkjent det...alternativet er mye verre.
Liten statusrapport herfra., før cellegifttåka overtar hjernen helt...
Ønsker alle en fin dag.


Trust in who you are, Believe in who you can become, forget about what you were and put LOVE for yourself and happiness first...It's there for the taking and you and your amazing self deserve it ♥

Langtidssyk....

Maria Gjerpe, lege, skriver :

Det å både være lege og langtidssyk, har gitt meg en tosidig utsikt. Jeg oppdaget at mange i storsamfunnet har en merkelig tilnærming til syke mennesker. Langtidssyke kan trigge svært ulike følelser og tanker i andre. Behovet for å kategorisere og dytte de syke inn i en av tre bokser er sterk:

A. Du er lat eller unnasluntrer. Du er på ferie og egentlig ikke syk.

B. Du er ikke annet enn din sykdom eller din diagnose. For slikt får en raskt et «offerstempel» og kan risikere å bli sett på kun som en eneste stor, syk klump.

C. Du er en helt som kravler deg på beina, tross alle odds, og mot alle vinder, gjerne til toppen av Mount Everest etter tennene. Du er forbildet alle skal leve opp til. En helt – og slikt vil gamle Norge ha!


Ingenting av dette er sannheten med stor S. Selvsagt ikke. Rigide konstruksjoner av denne typen er sjelden det. Sannheten er langt mer sammensatt. Sannheten er ofte at det ikke synes utenpå at en ikke er funksjonsfrisk. Sannheten er at mange kan jobbe og ønsker det – om de får reelle muligheter, og helsen blir tatt hensyn til. Sannheten er at mange syke er hverdagshelter som gjør det de klarer og kan. Sannheten er at hverdagsheltene blir svake av andres fordømmelse og stigmatisering. Hva er det vi først og fremst forbinder med syke mennesker? Skam, smerte, sorg, savn, skuffelse, svik, sinne, skade, svak? Vi som er syke kan selv være med på å definere oss med andre begreper og annet innhold. Kan hende trenger langtidssyke å minne seg selv på at de duger? Fremdeles. At selv om mye er sykt, er det ofte mye som er intakt også. Å ta vare på den vi var før vi var syke, og det vi fortsatt og er, er en nødvendig og viktig jobb å utføre. Det betyr ikke at jeg omfavner motemantraet «tenk positivt – så blir alt bra!» og jeg håper heller ikke jeg leses dithen. Jeg tror det kreves en sterkere rygg for å bære sin sykdom enn sin friskhet.

Det er mange forestillinger rundt langtidssyke. Er du en av dem som tenker «det skjer ikke meg»? Det er en veldig vanlig tanke å ha. Mange tror at det er noe spesielt med de som blir langtidssyke eller kanskje til og med uføre. Jeg snakker med mange mennesker, både friske og syke. Når jeg ber friske om å forestille seg selv som «langtidssyk» ser det ut til at hjernen kortslutter et øyeblikk. Situasjonen er umulig å forestille seg. Og det er den kanskje? Til den dagen du selv, eller en av dine aller nærmeste, trenger velferdssystemets hjelp over lengre tid. Å være langtidssyk er ingen spøk. Det er en jobb. En jobb må gjøres, om man vil eller ei. Målet er å bli friskest mulig. Vi som er syke over lengre tid, trenger støtte og bidrag fra andre for å bli sterkest og friskest mulig. Veien er tillit, samarbeid og et likeverdig partnerskap mellom lege, pasient, arbeidsgiver og storsamfunn, fri fra stigma og fordommer. Det er viktig å få lov til å være syk når man er det uten i tillegg å skulle bære på skam og stigma. Det gjør det lettere å bli frisk. Alle er vi sårbare. Alle kan vi rammes av sykdom og ulykker i livet. Når vi står sammen og støtter den som trenger det, er vi ikke bare sterkere selv, vi gjør også den andre sterkere.


Kommentar fra meg :

Ja, man skal være frisk for å klare å være syk i dagens samfunn.
Og jo sykere man er, jo sterkere skal man være, og jo mer positivt skal man tenke.
Men er det slik at det går bra for alle de som er sterk, og tenker positivt, og at det går dårlig for de som ikke klarer det?
Nei.
Vi er alle forskjellige, og enhver takler ting på sin egen måte.
Det gjelder her som ellers, det finnes ikke en sannhet, men mange sannheter.
Det kommer an på diagnosen, alvorlighetsgraden, hvor langt fremskreden sykdommen er (kreft, etc).
Man kan ikke stigmatisere mennesker.
Og omverdenen spiller i høy grad en stor rolle.
Hvor gode støttespillere man har, hvor godt nettverk man har rundt seg.
Og, ikke minst, hvor god helsetjenesten er der man bor.
Forøvrig er jeg helt enig med Maria Gjerpe.

Da ordene forsvant...

Om du ser at det glipper for noen, og dine ord ikke trenger inn, kan din tilstedeværelse være det som hjelper best.

Ordene bare forsvant, ble fortrengt av en virkelighet som ble så uvirkelig at det ikke fantes ord mere.

Den viktige PET scanninga som skulle vise omfanget av sykdommen i kroppen, var plutselig ikke viktig mere.
Ingenting var viktig.
Selv ikke at jeg hadde en skyhøy crp, og feil antibiotika.
Selv det måtte det krangles om.
Sånn er det å bo i utkantstrøk, hvor turnuslegen er mere opptatt av hva klokken er, enn å hjelpe pasienten (iallefall virker det slik, til tider).
Har det vært midt på natten, har jeg kunna skjønt det, men dette var tidlig på kvelden.
Til tross for feberkramper og sterke smerter i ryggen, og neutrofiler på langt under 1, ble vi bedt om å se det an til neste dag, og ringe kreftsykepleier da.
Og jeg er slett ikke den som ringer legevakta unødvendig, tvert i mot.
Jeg har flere ganger fått korreks av fastlegen, for ikke å ha tatt kontakt.
Kanskje derfor jeg gikk så lenge med kreftsykdommen i kroppen...har så mange plager, at alt gikk i samme dungen.
For hva er hva, liksom...litt vondt her, og litt vondt der, slapp, etc.?
Nok om det, tilbake til den aktuelle episoden, turnuslegen ble til slutt villig å undersøke meg.
Og jeg fikk rett sort antibiotika, og (etter eget ønske, sluppet hjem igjen, med ambulanse).
For jeg ligger ikke på sykehuset mere enn jeg må.
Med beskjed om videre isolasjon, som har vart i snart fire uker nå.
Men jeg ble liggende hjemme, dvs i den grad jeg måtte.
For jeg tvingte meg opp, tvingte meg å tenke på andre ting, enn at jeg var syk.
Om noen spurte hvordan det jeg, svarte jeg i hytt og pine, for det gikk jo stort sett bra, gjorde det ikke det?
For hva er bra?
Det som er bra nå, er iallefall at det ser ut som infeksjonen i nyrene er slått tilbake, jeg kan ta cellegiftkuren på mandag, selv om det ble en ukes utsettelse.
PET scanninga får jeg evt ta en gang senere, selv om de da ikke vil kunne ha noe å sammenligne med.
Men de får iallefall statusrapport...da.
Og nå, nå når jeg er litt bedre, kom ordene tilbake, tankene også.
Tankene på hva jeg gikk glipp av de her fjorten dagene jeg har slitt med en alvorlig infeksjon, noe jeg i utgangspunktet trodde var reaksjon på cellegifta.
Men jeg lever, jeg lever enda, tross alle odds, tross alle gangene legene mente at dette mest sansynnlig ikke går bra...
Men av og til forsvinner ordene, og tankene.
Er det kroppen og sinnets måte å overleve på?
Å fortrenge det de ikke har bruk for, der og da?
Jeg tror det.
Jeg tror at menneskesinnet er så viselig innrettet at når det virkelig røyner på, går energiene dit det behøves mest, og andre deler av kroppen går i dvale.
Og her sitter jeg, og "ser" på Frustrerte Fruer, dvs jeg ser jo ikke, jeg skriver, men jeg ser likevel :)
Det snakkes så mye om nye muligheter, nye sjanser.
Men hva med de som ikke har flere muligheter, som ikke får flere sjanser?
Som knapt kommer seg opp av, eller klarer å snu seg i sengen, som ikke får mat i seg?
Hva skal man si til dem?
Hva hjelper det da med ord?
Av og til er ordene bare i veien for det man skal uttrykke.
Det er da man skjønner at det som virkelig er viktig, er tilstedeværelse.
Å være til stede, for seg selv, for andre.
Og ikke bare forkludre alt med ord.
Av og til er faktisk helt greit at ordene blir borte.
Alt til sin tid.
Og nå har jeg brukt en masse ord på å beskrive en totalt intetsigende situasjon.
For de fleste.
Men for meg er det et redskap til å huske.
Og til å formidle hva som skjer her, eller rettere sagt, hvor lite som skjer her :)

Stjerna mi...

Nå skulle jeg egentlig ha vært på UNN, få tatt PET scanning i morgen, fått et "overslag" over hvor omfattende denne kreftsykdommen er.
Istedenfor sitter jeg hjemme,da neutrofilene ikke tillot reise av noe slag, og til og med neste cellegiftkur ble utsatt, grunnet infeksjon.
I morges da jeg våknet var jeg glad for det, for at jeg slapp å dra, humpe avgårde slapp og utmattet i en ambulanse, og værmeldingen stod på full storm.
Men utover dagen snek tvilen og usikkerheten innover meg...
Hvorfor får jeg bare halvkvedede fortellinger fra helsepersonalet?
Hvorfor ringte ingen og forklarte noe som helst?
Til og med blodprøvene måtte vi selv etterlyse...ingen forandring sa de.
Hva betyr det?
Heldigvis har jeg et oppegående menneske i lag med meg, som ikke tillot at vi bare ble avvist på den måten, og ringte opp igjen til hjemmetjenesten.
Ingen forandring, liksom ?
Vel nok var neutrofilene like lave som i går, men de andre blodverdiene var bedre.
Ikke mye bedre, men nok til å utgi en forskjell i en ellers presset hverdag, både fysisk og psykisk.
Vi fikk i det minste en viss peiling på hvilken vei det bar, istedenfor å sitte her å ikke vite noe...i dette tilfellet oppover.
Og det utgjør en STOR forskjell, på den mentale helsen.
Da begynner man virkelig å lure, hva tenker disse som jobber i helsevesenet med?
De er fullt inneforstått med situasjonen her.
Det fikk meg til å tenke på et uttrykk :
"Strev ikke etter å bli den som vet best og kan mest - verden er allerede full av roboter som er ute av kontroll...
Jeg er langt i fra imponert over de som skal ivareta sykeomsorgen her i landet, selv om det selvfølgelig finnes hederlige unntak.
En gammel mann sa engang, tidligere var vi fattigere, men vi hadde iallefall både tid og råd til å ta vare på hverandre.
Nå for tiden får man bare klare seg selv, som best man kan.
Og i de dagene man ikke klarer, håpe at man har noen ved sin side, som klarer.
Men hvem skal ta i mot pasient, og/eller pårørende, når man faller?
Det står såvisst ingen klar til å fange oss opp.
Det må vi pent ordne oss selv.
Men hvis det var slik at man til enhver tid klarte og mestret alt, trengte man ikke hjelp.
Og det er når man trenger den som mest, at den er lengst unna, i dagens helsevesen.
Makt innebærer muligheten til å påføre andre smerte.
Men kan de i det minste ikke sørge for at vi treffer nesen, når vi faller, så går det iallefall fremover?

Resten av dagen kan jeg best oppsummere slik :


Plutselig merker jeg det. Det er som om en god venn har gått fra meg, og jeg står igjen alene. Kroppen blir kald. I magen merker jeg angsten bite fra seg med tydeligere glefs, og passiviteten tar over. Kroppen krøller seg sammen, krummer seg om magen og vil verne. Dagslyset er kaldt og gjennomtrengende. Visker ut. Som om fargene i dagen renner bort. Som bleke akvareller der regnet sakte vasker fargene bort fra et lerret står blekt og gjennomsiktig tilbake.

Usikker, vaklende, står jeg med et stivnet ansiktsutrykk, svakt forvridd av alle tankene om hva som kan hende. Tør ikke gå videre. Motet mitt er borte. Mismotet tar over og gir gjenklang i rommene. De står tomme der varme og samhold før gjorde de lune og trygge. Øynene vidåpne, store. Jeg stirrer ut i verden, på vakt, påpasselig, for hva som kommer. Trekker kragen tettere om halsen. Fryser. Den gjennomskinnelige verdenen stirrer tilbake på meg. Granskende, uvennlig.

Åh. Om jeg bare finner motet mitt igjen! …

Det er DA, akkurat da, ikke etterpå, ikke før, men akkurat...da...da trenger jeg et forslag fra noen som vil meg vel, at de låner meg litt av stjerna si...så jeg får tent mi...igjen..

Og i kveld,i kveld fikk jeg varmet meg i skinnet av en annens stjerne...
Takk!

Skyldig...

Jeg gråt i morges.
Jeg hadde ikke grått før det. Men jeg var totalt utmattet. Det var kroppen min som gråt.
Jeg var utmattet av spenning, og følelsen av å påføre mine nærmeste smerte.
Over å ikke vite om jeg ville kunne fortelle mine nærmeste positive nyheter i dag, over å føle at jeg skader deres sjel, med denne sykdommen jeg har fått, over å føle meg som en belastning, å ikke strekke til, verken som mor, kjæreste, datter, søster eller venn.
Over å ikke lenger kunne være den som beskytter og ivaretar, men den som trenger.
Den som trenger omsorg og trøst, og hjelp og pleie.
Min identitet er truet.
Jeg klarer mye mindre enn tidligere.
Det blir altfor mye på "de andre".
Og nei, det ble ingen PET scanning på meg, forløpig.
Ikke cellegiftkurer heller.
Neutrofilene er altfor lave, faretruende lave, pluss en infeksjon på toppen av det.
Så alt ble utsatt, inntil videre.
Og jeg ble...skyldig...i en forbrytelse jeg ikke har begått.
Men dog.
Skyldig.

Lei...

Lei...
Er vel egentlig bare forbokstaven over hvordan jeg føler meg i dag.
Lei av å våkne hver dag, og kjenne at "influensaen" er der enda...for så, etter som jeg våkner, måtte innse, at det faktisk ikke er influensa...
Og den undersøkelsen som jeg skulle ha på onsdag, som hele tiden var livsviktig, var plutselig ikke det mere...uten et ord til forklaring.
Nei, for jeg skal ikke vite, liksom, enda det er meg og min kropp det gjelder.
Nå skulle de ha møte på det i morgen, og så skulle jeg få beskjed.
Hvorfor det?
Har legene så lite oversikt over hva de gjør og sier, eller skal jeg unnskylde de med at "de visste ikke bedre"?
Eller kanskje jeg vet bedre?
Skal jeg se positivt, eller negativt på dette?
Det kommer helt an på dagsformen, og humøret.
Og jeg forbeholder meg retten til å forholde meg til det, akkurat slik det passer meg, til ethvert tidspunkt.
Og er det noen som ikke liker det, kan de til hv ligge unna meg.
De som ikke kan respektere meg, og godta meg og mine valg, slik de er, har ikke en dritt de verken skal mene eller forstå på vegne av meg, og kan pisse off.
Retten til mitt eget følelsesliv ligger fremdeles hos meg, og bare der.
Om andre liker det eller ikke, er ikke mitt problem.
Det er jeg som har fått denne kreftdiagnosen, som må leve med den, og føle den på kropp og sjel hele tiden.
Så får andre synse og mene og kritisere meg så mye de vil.
Oppleve meg som en trussel mot deres suverenitet.
Men det er fremdeles ikke mitt problem.
Det er deres.

Jeg ante ikke, jeg visste ikke, kunne ikke forutse ... uff og uff. Det var da leit, det var ikke meningen, jeg håper det går bra!? Du håper jeg skal reise meg igjen så du slipper dårlig samvittighet for å ha vært klossete med mine følelser, så du slipper kjenne på at du tok deg ikke tid, du brydde deg ikke med å undersøke på forhånd, du kategoriserte og antok og kjørte på uten å vite hva som sårer meg ... Bare jeg er oppe og står igjen, tar du det som et tegn, et signal på at du slipper endre deg, at du kan fortsette som du har gjort, for du har da ikke gjort noe galt, du har da bare gjort hva alle andre gjør - det er jeg som er skjør, som faen ikke er helt normal, som er gæær`n og overfølsom og hysterisk! Jeg må da ta meg sammen, kutte ut, det er bare enkelt og greit et valg alle kan ta, enhvers rett, en uttalelse, jeg er ikke riktig klok når jeg gråter som jeg gjør nå .. !? Du tar to skritt bakover og nekter innse part i det som skjer, der jeg folder sammen og åpent viser min fortvilelse, tårene mine, du nekter akseptere delaktighet og dømmer på generelt grunnlag, og jeg faller for dommen som eneste skyldige fordi jeg fremstår i ærlighet og åpenhet.

Fuck off.

Til mine barn...

Våre barn er ikke våre barn.
De er livets barn, med egne lengsler.
De kommer gjennom oss, men ikke fra oss.
Og selv om de er sammen med oss, tilhører de oss ikke.
Vi kan gi dem vår kjærlighet, men ikke våre tanker.
For de har egne tanker.
Vi kan gi hus til deres kropper, men ikke til deres sjeler.
For deres sjeler bor i morgendagens hus, som vi ikke kan besøke, selv ikke i våre drømmer.
Vi kan strebe etter å ligne dem, men vi må ikke prøve å få de til å ligne oss.
For livet går ikke bakover, eller dveler ved i går.
Khalil Gibran.
Jeg har, for meg, fått oppleve det største her i livet, det å få se mine barn vokse opp, og bli sunne, selvstendige mennesker, med egne personligheter.
De er så ulike som det bare går an å bli.
Men det er slik det ofte blir.
Av alt jeg har gjennomgått her i livet, har jeg blitt forskånet fra den største tragedien som kan ramme et menneske (tror jeg iallefall). det å miste et barn.
Tenker på alle de som har et barn for lite, for meg er det helt ufattelig...
Våre barn vil alltid være "våre barn"....med et eget liv å leve.
De vokser ut av våre hender, men aldri ut av våre hjerter.
Klem fra mamma :)

Bla, bla, bla...

PET- scanning, ambulanse, pasienthotell, sviktende informasjon, over hele linja.
Og det skal jeg liksom bare godta?
Nei.
Og jeg godtar slett ikke at de skylder på at fastlegen er borte, at jeg som "lungepasient" kommer under den og den paragrafen.
Jeg er slett ikke bare lungepasient.
Jeg har i tretti år måttet dra dagen før, hvis jeg skulle noe på UNN, pga mitt sykdomsbilde.
At jeg i dag, pga rot i helsesystemet skal måtte dra frem og tilbake samme dag, er bare latterlig.
Hvis det var slik at pasientene ble friskere jo mere rot det var i dette systemet, ville det ikke være et eneste sykt menneske igjen i Norges land...
Og NÅ, pga alle forviklingene de har laga til, skal de vurdere nødvendigheta av denne undersøkelsen, noe jeg har etterlyst i lengre tid.
Pooh, ja man skal være frisk for å være syk.
Og hvis alle hadde gjort det de faktisk var betalt for å gjøre, uten at brukerne måtte mase på de hele tiden, har verden vært et helt annet sted å leve i, for alle.
De gjør sikkert så godt de kan, men denne gangen ble det rett og slett bare for dårlig.
Strykkarakter.
Og dette var siste nytt fra østfronten, i denne omgang ;)

I de mørke timer...

Mange ønsker å være solen som lyser opp livet ditt.
Men jeg vil heller være månen, så jeg kan lyse for deg i dine mørkeste timer, når solen ikke skinner.

Etter et heller slitsomt døgn, hvor det var full systemstreik i så og si hele kroppen,særlig i magen, ble det endelig tid for meg å kunne få gå til sengs.

Leste på en annen blogg her, at fatigue var en av følgesykdommene til kreft...

Og DA husket jeg på at legen sa det var det jeg hadde hatt i to og et halvt år, som følge av kreften, og ga meg en brosjyre om det...

Ja,ja bedre sent enn aldri...å klare å huske på det...

Og sånn ble det med denne natten også, bedre sent enn aldri.

Ønsker alle en fredfull natt, klem fra her :)

Isolert...

Isolert...på tiende døgnet.
Begynner å gå opp for meg at dette blir livsstilen min fremover, cellegift eller ikke...
Med mitt komplekse sykdomsbilde, er det under alle omstendigheter meget ugunstig å bli smitta av noe som helst.
Javel, så får det bli sånn da.
Lite å gjøre med det.
Sånn er livet.
Eller mangel på sådant...
Men hvem har sagt at man ikke kan ha et fullverdig liv likevel?
Ingen.
Det er bare noe vi innbiller oss, at livet må være sånn og sånn, for at man skal ha det bra.
Hva er å ha det bra?
For meg er det å kunne sitte oppe, spise, gå på toalettet, stelle meg selv, og få ha kontakt med de jeg er glad i.
Etter å ha vært så slapp i over en uke, at jeg nesten var i koma,pluss at migrenen holdt på å ta livet av meg, er det himmelrike å kunne sitte her nå.
Jeg kunne ikke spise...ikke for at jeg var så kvalm, men for at jeg ikke hadde krefter til det.
Og etter å ha levd i et smertehelvete i over to år, er det ren velsignelse å være smertefri.
Jeg har tidligere vært i en lignende situasjon, da jeg fikk hjerneinfarkt i - 83.
Det var slett ingen selvfølge at jeg noen gang skulle bli i stand verken å gå, eller å fungere på det minste lille område.
Men jeg klarte meg, kjempet meg gjennom det, og har levd et tilnærmet normalt liv i nesten tretti år etter da.
Jeg har siden da hatt hemiplegisk migrene, en tilstand hvor hvert anfall kunne bli mitt siste...og det betyr ikke at jeg skulle få oppleve å bli anfallsfri...
Lever også med pacemaker, og lever godt med den.
Men det er mange hensyn å ta, selvfølgelig er det det.
Og det er heller ikke det samme som at ikke også jeg kjenner på redselen og angsten.
Selvfølgelig gjør jeg det.
Ellers ville jeg ikke ha vært normal.
Det er normalt og naturlig å reagere på svært belastende og traumatiske hendelser i livet.
Den som ikke reagerer, er syk.
Ingen er lagd av stein, og det bør og skal man heller helst ikke være.
Den som ikke har en mental helse, er død.
Iallefall hjernedød.
Og det vil vel ingen være bekjent av å være?
Kanskje jeg er for åpen...
Men det driter jeg i.
De som ikke liker meg, eller det jeg skriver, kan se en annen vei, eller late som om jeg ikke eksisterer.
For jeg er meg, og forblir meg, så lenge det ligger i min makt å bestemme.
Jeg har hatt samtaler med legene, samtaler de helst så at de slapp unna...
Men jeg gir meg ikke, jeg SKAL ha svar, vite hva jeg kan forvente meg, i den grad de kan svare på det.
Og med det ble jeg oppgradert fra sløv, til meget sterk, mentalt.
De trodde jeg var sløv, fordi jeg ikke gadd å svare på alt infoen de pøste på meg under hele sykehusoppholdet, og de første dagene etter diagnosen...en masse intetsigende bla, bla...
Men jeg valgte nøye på hva og hvordan jeg skulle bruke energien min.
Jeg var meget syk og slapp, og satt såvisst ikke der som et tent lys, i tilfelle en eller annen høyvelbåren helseansatt av noe slag skulle ofre litt av sin dyrebare tid på meg.
De gjorde en kjempejobb, det var ikke det, men for meg har de for mange år siden ramlet ned av pidestallen sin, og fratatt ethvert slektskap med høyere makter.
De er bare mennesker, som gjør så godt de kan, akkurat som alle oss andre.
Og har det ikke vært for oss pasienter, har de vært uten jobb.
Da jeg fikk diagnosen kom jeg akkurat fra frisøren på UNN, og selvfølgelig var det så mye parfyme der, at jeg rakk å få migrene, før jeg kom meg ut derfra.
Så med flimrende lyn foran øynene mottok jeg beskjeden...pluss en masse synsing fra helsepersonale.
Men jeg hadde en ting å gjøre, konsentrere meg om å få migreneanfallet å bli minst mulig...for var det noen gang jeg IKKE hadde tid å ha migrene, var det iallefall da.
Å få et sånt sjokkbudskap gjør noe med alle, noen reagerer med det samme, mens andre må ha tid for å la ting synke, vite hva de har hørt.
Vi er alle forskjellige.
Men jeg visste utmerket godt hva jeg hadde hørt, forstått og tatt det innover meg også.
Sånn var det, verken mere eller mindre.
Og her sitter jeg som den jeg er, verken mere eller mindre.
Og sånn har jeg tenkt å fortsette, så lenge det pust i meg (hvilket i seg selv er en utfordring, ettersom jeg har nedsatt lungekapasitet...ha,ha...holdt jeg på å si).
Døden puster meg i nakken, og livet slår meg i pannen.
Men fremdeles har ingen noen garanti.

Vi kan og bør ikke velge hvordan vi skal dø.
Eller når.
Vi kan bare velge hvordan vi skal leve.
Nå.

Og sist, men ikke minst :

Når noen åpner sitt Hjerte for deg,
så er det ikke for at du skal vite
hvor du skal angripe i fremtidige kamper,
men så du vet hvordan du skal beskytte
dem fra verden med din -
KJÆRLIGHET.

Hva skjer...?

Ja, det lurer jammen meg jeg også på, her jeg sitter /ligger i mitt 7 døgn i min cellegifttåkebelagte hjerne.
Fikk med meg en liten bok, hvor jeg skulle skrive logg over bivirkningene jeg fikk av cellegifta, da jeg er med i et prøveprosjekt.
Men her er det ikke mye å hente, for den den loggen er totalt tom, akkurat som hjernen min.
Kan ikke annet enn å le, egentlig.
Ingen vet riktig hva jeg kan forvente meg av bivirkninger, og da vet slett ikke jeg det.
For hva er hva oppi dette ?
Og det lille jeg ble forespeilet, ble helt annerledes enn hva de sa.
Når man har et så komplekst sykdomsbilde som jeg, pluss et utall nye medisiner, med alle deres bivirkninger, hvordan i himmelens navn skal jeg kunne skille ut og peke på, at akkurat det og det skyldes cellegifta?
Det går jo bare ikke an.
Får sette min lit til at når jeg en gang får hodet tilbake i noenlunde funksjonabel form, får jeg skrive ned det jeg husker, og ta resten etterhvert.
Og det hjelper slett ikke på at kreftsykepleieren "lånte" med seg "loggboka" mi, og glemte å levere den tilbake.
Lucky me :)
Leksefri :)
Så får vi håpe at cellegifta virker, NOE må den da virke på...?
Og fortsette å glede meg over at blodprøvene i dag, på den kritiske blodprøvedagen, var mye bedre enn forventet...dvs, at de friske cellene "stod han av", enda så langt fremskreden kreftsykdom som jeg har.
Ja, vi "har stått han av"...så langt.
Til tross for kvalme, total utmattelse og hodepine.
Se der ja, der kom tre ting...
Kan jo egentlig bare ta utskrift av dette, og gi kreftlegen neste gang.
For til da har jeg helt sikkert glemt, hva jeg husker, akkurat nå.
Kanskje det er dette som er å ha "et lyst øyeblikk" ?
Da er det isåfall lenge mellom hver sånne her...
Og ingen skal si at det er enkelt.
Men er det egentlig noe som er enkelt?
Neppe.
Men det gjelder så godt man kan å ikke miste motet...

MOT er evnen til å gå fra nederlag til nederlag uten å miste entusiasmen. Det er å tørre å møte sin frykt igjen og igjen. For hvis du stadig bekjemper din frykt, så utvikler du etterhvert et MOT som gjør deg i stand til å nå dine drømmer. Det gjør deg i stand til å forsere de hinder du tidligere har fryktet. Når folk har slått døren igjen i ansiktet ditt tilstrekkelig mange ganger slutter du etterhvert å ta det personlig!
* MOT er å tørre å følge sine egne drømmer, og tråkke opp sin egen sti gjennom livet, og ikke følge hovedveien. For hvis du vil sette spor etter deg, nytter det ikke å gå der alle andre har gått. Da må du gå over upløyd mark. Og på din vandringsvei vil du også oppdage svakheter og brister i menneskenes natur. Venner vil svikte, kjærlighet vil blekne, og det vil bli tungt å fortsette . Har du da fremdeles MOT til å fortsette din vandring, etter mange nederlag og svik.
"MOT" er å si ja til en operasjon som i værste all kan gjøre deg invalid resten av ditt liv....! Da er du et MODIG menneske!!!
* Som gutten sa når han lå på ryggen i skolegården med skolens verste bølle sittende på brystet sitt : "Du kan slå meg så jeg ligger nede, men inni meg står jeg oppreist !!" Det er MOT!!........♥

Men, anerkjenn alle dine følelser, også de vanskelige; sorg, angst, sinne, tristhet.
Tenk om det gjaldt ditt barn: Da ville du ha anerkjent disse følelsene. Godta deg selv som du er og gi trøst og lindring ... ikke irettesettelser!
Og godta heller ikke at andre irettesetter deg !

Ønsker forøvrig alle en fortsatt fin kveld :)

Til deg...

IKKE FOR NÆR

Ikke for nær
nei ikke for nær
da skygger vi for hverandre
vi vil leve i solen

men ikke for langt borte
for greinene våre må få stryke
hverandre i kveldsvinden

og i de dype nettene
vil vi føle den andres langsomme åndedrett
i takt med stjernene og skyene som driver sakte vekk
og i det første glitter av morgen
vil jeg høre løvet ditt rasle nær meg

ikke for nær
så vi suger næring av samme jord
for da kan vi aldri bli store

men så tett sammen
så vi kan ta i hverandre
når vi er ensomme
og falle nær hverandre
til slutt

Egil Ulateig

Jeg lever...

Man kan aldri være sikker på at det går bra, dette livet er laga slik – vi fødes på en slump, får bare ta sjansen og prøve leve, og alle vet vi hvor veien ender … slik er det også med livet etter et hjerneinfarkt.
Ingen garantier.
Sykdommen har ikke utløpsdato.
Jeg har måttet navigere etter vagt beskrevne kart i ukjent terreng og satt min lit til egen vilje og utholdenhet. For menneskene rundt meg – både fagfolk og medmennesker – har stilt friske krav til meg. Forventet friskhet og min deltagelse på lik linje med alle andre...fordi sykdommen er "usynlig"...
Ingen særlige hensyn. Fortsatt lite aksept. Og jeg har heller ikke ønsket å bli satt i noen særstiling. Foruten at nettopp særlige hensyn har vært behøvd der presset har vært som størst. Alle skjønner – i teorien. Men ikke i praksis. De hører ordene mine om utmattelsen, men forstår ikke når handlingene er preget av den.

For jeg stiller ikke med de samme ressurser og muligheter som andre mennesker – de som er "friske" og som aldri har opplevd den surrealistiske tilstanden av å være ubehjelpelig passivisert i selv de enkleste gjøremål.
Uten noen tydelig årsak. Man kunne tro jeg er lat?
Jada, alt er i orden - inntil en viss grense. Overskrides den, stiller jeg slett ikke på lik linje som andre uten denne skaden. Overskrides den, er jeg skjør og knekker lett. Ja, jeg er frisk, men nei, jeg er ikke frisk...
Jeg går og står. Og klarer daglige oppgaver for egen maskin. Slik kan det jo se ut som om alt er i orden, og at det bare er å kjøre på.
Men det er det ikke...og nå, nærmere 30 år etterpå, kommer senskadene, de skadene kroppen til en viss grad har klart å kompensere tidligere...men alt har sin begrensning, over tid.
Kroppen vipper fortere i negativ retning, enn i positiv. Altså på med bremsene ved første tegn til økt påkjenning.

Tidvis er jeg så sliten at det kjennes umulig å klare bli fylt opp igjen, å bli restituert.
Og kan man være sikker på at det går bra? På at man mentalt, emosjonelt og fysisk er sterk nok – og hva er nok?
Nei, hvem i granskauen vet! Jeg kan bare
snakke for meg selv. Dersom det er gjenkjennelig og kan hjelpe, er det fint. Men jeg poengterer at eget erfaringsgrunnlag er kilde til dette innlegget.
Fra mitt ståsted i verden. Ganske tøft. Ganske godt. Veldig sammensatt, komplekst, slitsomt og utmattende!
Men jeg lever, tross alt, tross alt, jeg lever, jeg føler, jeg elsker, jeg snakker, jeg skriver...i det store og hele, jeg lever, på tross av alle begrensningene et hjerneinfarkt i - 83 ga meg.
Jeg er ikke død, selv om oddsene for det var store...
Jeg lever.

Og jeg lever fremdeles, nå etter kreftdiagnosen og fatigue.
Jeg lever, her inn i mitt 5 døgn etter cellegiftbehandling.
Men det går bra, det gjør faktisk det.
Selvfølgelig er jeg sliten, til tider dødssliten.
Men jeg lever.
Ser for meg at en av de største utfordringene for meg, blir reisene til og fra Unn, de stjeler utrolig mye krefter, krefter jeg ikke har...
Hm...lage ny reisemåte.
Sånn er det å bo i utkantland.
Men jeg har valgt det selv.

Har lest mye om å være positiv kontra negativ.
Dette går vel hand i hand, vil jeg tro.
Alle dager er ikke like gode, noen dager er bare kullsvarte, da jeg nesten ikke klarer å åpne øynene, pga utmattelse.
Men jeg har gode, sterke folk rundt meg.
Det betyr ALT.

Derfor har jeg bestemt meg, at så lenge det er opp til meg, vil jeg gjøre alt i min makt for å spre det positive i livet; selv om mine dager ikke alltid er like greie å ha med å gjøre - fordi de vanskeligste dagene lærte meg å forstå at det ikke bare handlet om meg, men også om hvordan andre har det..

Samtidig vil jeg si til alle at hvis vi har det vondt, må vi tillate oss å kunne akseptere det - prøve å stå i det uten å flykte. Hvis vi opplever frykt, kan vi heller innrømme det enn å prøve å skjule det. Å oppleve vår egen frykt kan gjøre oss så engstelig at vi prøver å late som den ikke er der. Dette er en elendig krykke for å holde oss oppreist. Å eie sin egen frykt gir oss faktisk styrke. Da blir vi ikke så lett overrumplet eller altfor satt ut av det som skremmer oss. Når vi vet at vi er redd, er vi i en sterkere psykologisk posisjon enn når vi benekter at det er en del av oss selv.

Det er greit å være redd.

Det er greit å være sint, å være negativ, å rase mot skjebnen.
Ingen følelser er farlige.
Det som er farlig, er når man prøver eller blir tvunget til å fortrenge sine følelser.
Det er da feilen oppstår.
Og hvem er tjent med det?
Ingen.

Likevel :
Til tider ligger alle nede for telling, men noen har det evnen at da titter de på stjernene.
Det kalles håp.
Håpet kan ikke helbrede , men kan hjelpe oss å tåle mere.
Uten håp, intet liv.

Vi lever.

Compare to what...

Uansett hva man skal prøve å takle, eller forholde seg til her i livet, kan det være greit å ha et sammenligningsgrunnlag.

Får man derfor en beskjed av ubehagelig karakter, eller som i mitt tilfelle, tvang jeg frem et konkret svar, fra legene...får man en mulighet å tenke...compare to what.

Alt som da ikke slår til i en negativ prognose, er positivt.

Dermed vinner det positive, og negativiteten må vike.

Dette kalles omvendt mestringsteknikk.

Man kan ikke alltid tenke at dette går bra.

En dag sprekker boblen, og hva gjør man da?

Da er det mye bedre å være forberedt på "wourst case scenario", så lurer man verken seg selv eller andre.

Og får også frigjort energi til andre ting,...man vet, og slipper å gruble.

Og alt som er bedre enn verste prognose, er positivt.

Og positivitet avler positivitet.

Dette virker igjen healende, og man "risiskerer" å slå ihjel hele prognosen.

Bare litt tankefunderinger fra meg, her jeg ligger i døgn to etter cellegiftbehandling.

Compare to what...

Kaos...og kaos..kontroll....

Ikke bare å holde kontroll på alt man har i hodet, og når andre i tillegg forventer at jeg skal kunne absorbere alt de ønsker at mitt hode skal få meg seg, sier det seg selv at det blir...kaos.
Så nå er mitt hode fylt av en masse hvite lapper, som slett ikke holder seg i ro, neida, de flagrer rundt, helt uten at jeg får sett hva som står på noe av dem.
Sikkert like greit.
Jeg får vel med meg det viktigste, uansett.
Satser på det.
Flybillet, forsinka fly, cellegift, prognoser, pasientreiser, PETscanning, egenandel, kvalme /ikke kvalme, noen som lager kvalme, osv,osv...
Er ekstra takknemmlig for å sitte hjemme i min egen stue i kveld, da jeg i går kveld på Unn, pasienthotellet opplevde at to personer døde, i løpet av ti minutter...
Ikke første gangen jeg opplever av noen dør, like ved siden av meg...
Men...en ekstra påminnelse...om hvor skjørt, og dyrebart livet er.
Mine tanker går i kveld til de etterlatte av de som har måttet oppleve å miste noen av sine kjære...
Vi har ingen garanti, noen av oss.
Det eneste vi har er, nå.

Fortiden er kun en

tanke, fremtiden er kun et ord.
Men du er øyeblikket, hvor livets krefter bor.
Take care everyone.

Hvis du går gjennom et helvete, fortsett å gå...

Livet handler ikke bare om alle de gangene vi falt, nesten gav opp, og reiste oss igjen - men det handler om når vi finner styrken til å ville fortsette...