Gråt uten tårer...

I kveld har jeg lyst å gråte....men det kommer ingen tårer. Det er bare sjelen som gråter, og det vises ikke utenpå. I morgen skal en av mine nærmeste venner begraves...og jeg kommer meg ikke dit, det har jeg ikke kapasitet til. Men jeg skal være med dem i mine tanker. Istedenfor må jeg ligge her i sengen min, mens kreftsykepleieren kommer og tar blodprøver av meg og undersøker hvordan jeg har det nå. Og jeg har det ikke bra. Denne påsken har vært vond. Det startet med et traumatisk opphold på UNN. Det var vondt å få lagt inn dren, enda var jeg et annet sted og fikk det lagt inn enn tidligere. Selve tappinga var også vond, jeg måtte ha hjelp å få snudd meg i senga, for ikke å snakke om å komme meg ut og inn av den... Deretter to dødsfall i min nærhet, den ene var en av mine nærmeste venner. Så fikk jeg nyrebekkenbetennelse, og deretter infeksjon i magen grunnet antibiotikaen. Ikke rart jeg reagerte på den til slutt, jeg har vel hatt nærmere 20 kurer med antibiotika det siste året. Stemningen i hjemmet har heller ikke vært den beste...det tar på å ha alvorlig sykdom i huset, både for den døende, og for de pårørende. Dessuten vil ikke smertene gi seg, selv om dosen med smertestillende har blitt doblet for bare litt over en uke siden. Jeg har mye mere vondt, og vondt på steder jeg tidligere ikke har merket så mye til. Jeg har vondt i hjertet, i skjellettet, i brysthinnen og brystbeinet, og selvfølgelig i lungene, hvor jeg har hatt vondt hele tiden. Og legene strides enda om hvorvidt jeg skal få permanent pleuradren eller ikke. Og jo mere informasjon jeg finner på nettet angående det drenet, jo mere skeptisk blir jeg. Jeg har også vondt i alle de innstikkstedene hvor tidligere dren er blitt lagt inn...det er nok kreften som har spredt seg dit, dit også, sa legen på UNN. Jeg er redd for å mere smerter, redd for at smertestillende ikke skal strekke til. Lungene, lungehinnen og brystveggen blir å gå i oppløsning har jeg fått beskjed om. Jeg er redd for å drukne, drukne i egen pleuravæske...hva med den dagen jeg ikke lenger klarer å dra inn til UNN for å tappes ? Og da må jeg nok ha permanenet dren, enten jeg vil eller ikke. Jeg håper jeg kan få dø på hjemplassen, men jeg innser at jeg muligens må gjøre det på UNN, da min type kreft er så konplisert at det ikke er sikkert at en vanlig sykestue kan handtere det. Kanskje må jeg ha pustemaskin, kanskje må jeg legges i kunstig koma...jeg vet ikke, men jeg er innforstått med at det kan skje... Jeg er lei meg for at jeg skulle få en så vanskelig og sjelden type kreft. På landsbasis er det bare 15 kvinner som har fått den hittil. For menn var tallene noe høyere, litt over 50 tror jeg det stod. Og derfor er jo også kunnskapen og erfaringen med denne typen kreft begrenset. Så ingen kan fortelle meg hva jeg kan forvente blir å skje videre. Alt kan skje sa legen, uten at han utdypet det noe mere... Jeg kjenner jeg er sliten nå, sliten av å være syk, men også psykisk sliten...langt inn i margen. Dette tar virkelig på. Og jeg tenker på alle som er rammet av noe uutholdelig. For vi er mange. Mange, mange. Hvorfor skal det finnes så mye vondt og urettferdig i verden? Jeg tenker på alle de små barna som blir syke, som ikke får lov å vokse opp...av og til er verden bare...helt uforståelig.