So what....

Worrying is a waste of time, it never changes anything. It only messes with your mind and steals your happiness. I utgangspunktet, ja...så kan jeg være enig i denne påstanden. Men når ditt eget liv henger i løse luften, og fremtiden ikke lenger er en fremtid, men en tilstand hvor man venter på en medisin som skal hjelpe kroppen med å bli frisk, er det ikke til å å unngå at man blir litt worryed. I februar fikk jeg fra legen ca 9 mnd igjen å leve. Nå er den tiden snart gått. Men jeg føler meg ikke døende, langt der i fra. Selv om smertene i lungesekken ikke lar seg overse, og utmattelsen ikke vil slippe taket i kroppen. Cellegiftbehandlingen ble stoppet i mai. Den virket ikke. Og der finnes ingen annen behandling pr dags dato som hjelper mot denne typen kreft som jeg har. Jeg prøver å leve så godt jeg kan. Enkelte dager synes jeg at jeg klarer det bra. Andre dager ikke fullt så bra. Alle dager er ikke like gode, for å si det sånn. Men slik har vel alle det. I år har jeg vært hele to ganger på butikken... Det illustrerer kanskje litt om hvordan min form har vært. Men jeg har ikke gitt opp, for hva er det annet å gjøre enn å prøve å slepe seg videre, og håpe på bedre dager etterhvert? Jeg tenker faktisk ikke så mye på dette med kreft mere, annet enn når jeg våkner av at smertene river i lungesekkene...da kan det stikke til litt i nervesystemet også. Det er vel dette som er "å leve med kreft". Håper iallfall at dagene kan bli litt lettere etterhvert, og at utmattelsen avtar, så jeg kan bli mere aktiv. Det sliter på psykisk å måtte være så inaktiv, å måtte leve på siden av livet...