tirsdag 15. april 2014

Stressa...

Jeg er stressa, uten noen egentlig grunn til å være det. Men jeg er det likevel. Jeg føler at sykdommen spiser meg opp innenfra, og det gjør den jo egentlig, bokstavelig talt. Men tida, tida, den er liksom redusert til ambulanse, sykefly, røngten, sykehus, tapping. Selv om det går noen uker i mellom hver gang, føler jeg at dette tar mere og mere over livet mitt. Nå er det påske, og jeg burde klare å slappe av, jeg skal ingen steder sånn umiddelbart. Men jeg har hatt så mange trasige opplevelser i forbindelse med sykdommen i den senre tid at det slipper liksom ikke helt taket. Jeg klarer ikke å slappe av å bare være. Denne siste uken har også vært spesielt vond, for dagen etter at jeg kom hjem fra sykehuset, ble en av mine aller beste venner funnet død. Det var et enormt sjokk som gikk over i en stor sorg. Vet ikke om jeg noen gang klarer å komme over tapet av ham. Samtidig døde datteren til noen jeg kjenner....hun døde av kreft, så ung med hele livet foran seg, så totalt meningsløst og unødvendig at hun skulle dø, klarer liksom ikke helt å forstå det. Lyser fred over deres minne <3 Døden kom på en måte så nært... Kanskje derfor jeg har det slik som jeg har det nå...jeg klarer ikke slappe av med noen ting, og tankene bare kverner rundt i hodet på meg. Jeg vet jo hvilken vei denne sykdommen tar...men enda er jeg ikke der, enda er jeg ikke terminal. Men all denne væska som hoper seg opp i lungesekken stresser meg. Det følger så mye vondt med det. En lang og slitsom tur til UNN, selv om jeg får fly, innleggelse på en stresset avd, innleggelse av dren, noe som etterhvert har begynt å gjøre veldig vondt, det samme gjør tappinga av væsken...smerter, smerter, smerter, og utmattelse. Det går flere dager etter at jeg er kommet meg hjem igjen før jeg blir helt meg selv. Men denne gangen har jeg ikke blitt det, ikke enda, mentalt. Jeg har jo ingen grunn til å stresse nå, men jeg til og med drømmer om den meget utmattende turen og oppholdet på UNN. Håper det er lenge til skal dit igjen. Men da må jeg ta stilling til permanent dren eller ikke, noe jeg enda ikke har fått infromasjon om. Tro om det er vondt å ha det...er det vondt å tappe, osv. Og ingen kan svare meg. Jeg blir sliten av dette, uvissheten er det verste, sies, og det er jammen meg sant. Skulle ønske jeg hadde krefter å lese en bok, el. Min yngste sønn er her, og det er selvfølgelig kjempekoselig. Men han har heldigvis mange venner han skal treffe, og jeg kan ikke forvente at han skal ta bort min indre uro. Ellers når jeg har vært på UNN har jeg klart å slappe av når jeg kom hjem, men ikke denne gangen. Er nok en god del preget av tapet av min venn, jeg skjønner det. Det kom så brått, så uventet, så brutalt. Ingen vet hva morgendagen bringer, men ingen av oss hadde nok tenkt på at han skulle bli borte FØR meg, det var helt utenkelig. Dette ble vel et intetsigende innlegg, men psykisk stress hører også med til kreftsykdom. jeg har vært flink til å koble av tidligere, men den siste tiden er det nok for mye som har rotet seg i sammen på en gang. Vel, jeg får bare ta tiden til hjelp og håpe at jeg finner tilbake til min vanlige ro. Ønsker alle en fin påske, klem <3