1 års markering...

Markering... Ingen hyggelig markerkeing. Men nå er det ett år siden jeg ble sittende med diagnosen uhelbredelig lungekreft. Etter å ha gått syk i flere år, blitt avvist av den ene legen etter den andre. Det er ganske utrolig. Og jeg er ikke den som går til til legen i utrengsmål. Og de vanvittige smertene jeg hadde, trodde av og til jeg skulle bli vanvittig. Så egentlig har jeg vært syk i mange år, kreftsyk. Og nå er kroppen så utmattet av sykdom og medisiner, at jeg vet ikke lenger hvordan dette skal gå. Hele meg er forandret...jeg kjenner nesten ikke meg selv igjen i speilet...det har avmagring og kortisonpreparater sørget for. Enkelte dager klarer jeg å være oppe littegrann, men for det meste ligger jeg. I det siste har jeg kjent på et sinne, et sinne overfor helsevesenet som ikke tok meg meg alvorlig, før det var for sent. Vi kan ingenting gjøre for deg, var beskjeden som kom pr tlf i juli, etter at all behandling var stoppet i mai. Så når har jeg bare smertestillende og andre medisiner for at organene skal virke noenlunde å hjelpe meg med. Tankene er mange, både lyse og mørke. At jeg må få tatt avskjed med mine nærmeste, på et skikkelig vis. Men hvordan gjør man det egentlig ? Og ingen vet jo når tiden er inne... Kanskje har jeg god tid enda, kanskje ikke... Jeg tenker på mine barn, og håper at de får gode liv...jeg føler skyld for at jeg kanskje må forlate dem så tidlig. Jeg vet at de er sterke, at de vil klare seg...men jeg vil få fortsette å være der for dem. Kanskje oppleve å få barnebarn...alt som hører livet til... Jeg tenker på min kjære, håper han får det godt videre, selv om jeg skulle bli borte. Og alle andre som står meg nær, mine søsken, min mor, og mine gode venner. Jeg ønsker dere alle alt godt videre i livet. Men enda er jeg her...følger med så godt jeg kan, prøver å støtte opp, om det er noe jeg kan hjelpe med. Enda er jeg her. Tenker på dere. Klem <3.