Utsettelse...

Forkjølet...og lungebetennelsen vil ikke gi seg. Blir vel atter en utsettelse av cellegiftkuren. Ikke for at jeg tror det har så stor betydning. Det er jo minimal sjanse for at den skal kunne virke, og uansett er det bare lindring, skal iallefall være det. hvis den virker. Kommer det tegn på at kreften likevel er aktiv, stoppes den øyeblikkelig. En ganske håpløs situasjon, uansett hvordan man vrir og vender på den. Og virker den ikke " må vi vel bare se den mørke virkelighet i øyenene", som kreftsykepleieren sa. Det har jeg gjort lenge. men så kom de med denne cellegifta da...når prognosene ikke slo til, at jeg skulle dø i fjor... Vel...vi får se. Akkurat nå er jeg så slapp at jeg klarer nesten ikke å tenke. Og så er det nytt røngtenbilde til uka, fpr å se hvordan det går med den lungen som var klappet sammen, og hvor lekkasjen av lufta i / utenfor lungesekken er nå. Kanskje kan jeg aldri ta fly mere...kanskje kan jeg aldri noenting mere... Vel...vi får se...

Valgets kvaler....

Etter å ha fjorten dager på Unn, og en helg hjemme, sitter jeg her og lurer på om jeg skal begynne med ny cellegift på mandag. Det er 10 % for at den kanskje virker...men det er mange stygge bivirkninger, og kroppen min er ganske nedslitt fra før. På Unn fikk jeg vite at jeg har spredning av krefta til hjertet, som har ført til atrieflimmer og at hjertet ikke mere øker og synker i frekvens, etter bevegelse. Jeg har også spredning til lillebekkenet, som har ført til at det står noe væske der. Dette vil i praksis si at jeg har spredning til skjelettet, selv om de ikke tok direkte røngten ang det. Jeg ble nok eksponert for røngtenstråler uansett, da drenet jeg fikk satt inn i lungesekken begynte å lekke, slik at lungen kollapset og jeg fikk luft inn og rundt lungesekken. Hvor den er nå, aner jeg ikke, ny røngten neste uke. Jeg fikk også lungebetennelse pga lekkasjen, så jeg har holdt på å spise meg fordervet på antibiotika. Og mandag er det liksom oppstart av ny cellegift...en siste krampetrekning, for å prøve å lindre og evt stoppe sykdommen litt. Men det er så mye men...hva om jeg bare blir dårlig, og den ikke virker....? Huff. Kjenner at jeg er lei, lei av å være dårlig, lei av å få stukket slanger inn i kroppen, lei av å ikke kunne noe som helst av det jeg vil gjøre. Jeg vil jo selvsagt leve, men jeg har jo ingen garanti for at cellegifta virker. Egenetlig burde jeg vel ikke væer forbauset over spredning, og er det ikke heller. Antatt død fra legene sin side var i oktober i fjor... Jeg har ikke grått enda...jeg orker liksom ikke det...det tar krefter å gråte. Jeg prøver bare å leve hver dag så godt som jeg kan. Satser på og regner med at jeg enda får denne julen med meg, at jeg enda en gang kan gi klem til mine barn som bor nede i Oslo. Heldigvis er jeg så heldig at jeg har en sønn boende i nærheten, som jeg kan se så ofte jeg vil. Og en snill samboer som ikke vet hva slags godt han kan gjøre for meg. Men ingen av de kan stoppe sykdommen, desverre. Og det smerter de nok mye. har vondt i meg for å ha påført mine nærmeste så mye smrte med å få denne sykdommen. Men slik er livet. Ting skjer bare av seg selv, og man må bare prøve å henge så godt man kan, så lenge man har det. Ingen har noen garantier. Take care <3