Stjerna mi...

Nå skulle jeg egentlig ha vært på UNN, få tatt PET scanning i morgen, fått et "overslag" over hvor omfattende denne kreftsykdommen er.
Istedenfor sitter jeg hjemme,da neutrofilene ikke tillot reise av noe slag, og til og med neste cellegiftkur ble utsatt, grunnet infeksjon.
I morges da jeg våknet var jeg glad for det, for at jeg slapp å dra, humpe avgårde slapp og utmattet i en ambulanse, og værmeldingen stod på full storm.
Men utover dagen snek tvilen og usikkerheten innover meg...
Hvorfor får jeg bare halvkvedede fortellinger fra helsepersonalet?
Hvorfor ringte ingen og forklarte noe som helst?
Til og med blodprøvene måtte vi selv etterlyse...ingen forandring sa de.
Hva betyr det?
Heldigvis har jeg et oppegående menneske i lag med meg, som ikke tillot at vi bare ble avvist på den måten, og ringte opp igjen til hjemmetjenesten.
Ingen forandring, liksom ?
Vel nok var neutrofilene like lave som i går, men de andre blodverdiene var bedre.
Ikke mye bedre, men nok til å utgi en forskjell i en ellers presset hverdag, både fysisk og psykisk.
Vi fikk i det minste en viss peiling på hvilken vei det bar, istedenfor å sitte her å ikke vite noe...i dette tilfellet oppover.
Og det utgjør en STOR forskjell, på den mentale helsen.
Da begynner man virkelig å lure, hva tenker disse som jobber i helsevesenet med?
De er fullt inneforstått med situasjonen her.
Det fikk meg til å tenke på et uttrykk :
"Strev ikke etter å bli den som vet best og kan mest - verden er allerede full av roboter som er ute av kontroll...
Jeg er langt i fra imponert over de som skal ivareta sykeomsorgen her i landet, selv om det selvfølgelig finnes hederlige unntak.
En gammel mann sa engang, tidligere var vi fattigere, men vi hadde iallefall både tid og råd til å ta vare på hverandre.
Nå for tiden får man bare klare seg selv, som best man kan.
Og i de dagene man ikke klarer, håpe at man har noen ved sin side, som klarer.
Men hvem skal ta i mot pasient, og/eller pårørende, når man faller?
Det står såvisst ingen klar til å fange oss opp.
Det må vi pent ordne oss selv.
Men hvis det var slik at man til enhver tid klarte og mestret alt, trengte man ikke hjelp.
Og det er når man trenger den som mest, at den er lengst unna, i dagens helsevesen.
Makt innebærer muligheten til å påføre andre smerte.
Men kan de i det minste ikke sørge for at vi treffer nesen, når vi faller, så går det iallefall fremover?

Resten av dagen kan jeg best oppsummere slik :


Plutselig merker jeg det. Det er som om en god venn har gått fra meg, og jeg står igjen alene. Kroppen blir kald. I magen merker jeg angsten bite fra seg med tydeligere glefs, og passiviteten tar over. Kroppen krøller seg sammen, krummer seg om magen og vil verne. Dagslyset er kaldt og gjennomtrengende. Visker ut. Som om fargene i dagen renner bort. Som bleke akvareller der regnet sakte vasker fargene bort fra et lerret står blekt og gjennomsiktig tilbake.

Usikker, vaklende, står jeg med et stivnet ansiktsutrykk, svakt forvridd av alle tankene om hva som kan hende. Tør ikke gå videre. Motet mitt er borte. Mismotet tar over og gir gjenklang i rommene. De står tomme der varme og samhold før gjorde de lune og trygge. Øynene vidåpne, store. Jeg stirrer ut i verden, på vakt, påpasselig, for hva som kommer. Trekker kragen tettere om halsen. Fryser. Den gjennomskinnelige verdenen stirrer tilbake på meg. Granskende, uvennlig.

Åh. Om jeg bare finner motet mitt igjen! …

Det er DA, akkurat da, ikke etterpå, ikke før, men akkurat...da...da trenger jeg et forslag fra noen som vil meg vel, at de låner meg litt av stjerna si...så jeg får tent mi...igjen..

Og i kveld,i kveld fikk jeg varmet meg i skinnet av en annens stjerne...
Takk!

Skyldig...

Jeg gråt i morges.
Jeg hadde ikke grått før det. Men jeg var totalt utmattet. Det var kroppen min som gråt.
Jeg var utmattet av spenning, og følelsen av å påføre mine nærmeste smerte.
Over å ikke vite om jeg ville kunne fortelle mine nærmeste positive nyheter i dag, over å føle at jeg skader deres sjel, med denne sykdommen jeg har fått, over å føle meg som en belastning, å ikke strekke til, verken som mor, kjæreste, datter, søster eller venn.
Over å ikke lenger kunne være den som beskytter og ivaretar, men den som trenger.
Den som trenger omsorg og trøst, og hjelp og pleie.
Min identitet er truet.
Jeg klarer mye mindre enn tidligere.
Det blir altfor mye på "de andre".
Og nei, det ble ingen PET scanning på meg, forløpig.
Ikke cellegiftkurer heller.
Neutrofilene er altfor lave, faretruende lave, pluss en infeksjon på toppen av det.
Så alt ble utsatt, inntil videre.
Og jeg ble...skyldig...i en forbrytelse jeg ikke har begått.
Men dog.
Skyldig.

Lei...

Lei...
Er vel egentlig bare forbokstaven over hvordan jeg føler meg i dag.
Lei av å våkne hver dag, og kjenne at "influensaen" er der enda...for så, etter som jeg våkner, måtte innse, at det faktisk ikke er influensa...
Og den undersøkelsen som jeg skulle ha på onsdag, som hele tiden var livsviktig, var plutselig ikke det mere...uten et ord til forklaring.
Nei, for jeg skal ikke vite, liksom, enda det er meg og min kropp det gjelder.
Nå skulle de ha møte på det i morgen, og så skulle jeg få beskjed.
Hvorfor det?
Har legene så lite oversikt over hva de gjør og sier, eller skal jeg unnskylde de med at "de visste ikke bedre"?
Eller kanskje jeg vet bedre?
Skal jeg se positivt, eller negativt på dette?
Det kommer helt an på dagsformen, og humøret.
Og jeg forbeholder meg retten til å forholde meg til det, akkurat slik det passer meg, til ethvert tidspunkt.
Og er det noen som ikke liker det, kan de til hv ligge unna meg.
De som ikke kan respektere meg, og godta meg og mine valg, slik de er, har ikke en dritt de verken skal mene eller forstå på vegne av meg, og kan pisse off.
Retten til mitt eget følelsesliv ligger fremdeles hos meg, og bare der.
Om andre liker det eller ikke, er ikke mitt problem.
Det er jeg som har fått denne kreftdiagnosen, som må leve med den, og føle den på kropp og sjel hele tiden.
Så får andre synse og mene og kritisere meg så mye de vil.
Oppleve meg som en trussel mot deres suverenitet.
Men det er fremdeles ikke mitt problem.
Det er deres.

Jeg ante ikke, jeg visste ikke, kunne ikke forutse ... uff og uff. Det var da leit, det var ikke meningen, jeg håper det går bra!? Du håper jeg skal reise meg igjen så du slipper dårlig samvittighet for å ha vært klossete med mine følelser, så du slipper kjenne på at du tok deg ikke tid, du brydde deg ikke med å undersøke på forhånd, du kategoriserte og antok og kjørte på uten å vite hva som sårer meg ... Bare jeg er oppe og står igjen, tar du det som et tegn, et signal på at du slipper endre deg, at du kan fortsette som du har gjort, for du har da ikke gjort noe galt, du har da bare gjort hva alle andre gjør - det er jeg som er skjør, som faen ikke er helt normal, som er gæær`n og overfølsom og hysterisk! Jeg må da ta meg sammen, kutte ut, det er bare enkelt og greit et valg alle kan ta, enhvers rett, en uttalelse, jeg er ikke riktig klok når jeg gråter som jeg gjør nå .. !? Du tar to skritt bakover og nekter innse part i det som skjer, der jeg folder sammen og åpent viser min fortvilelse, tårene mine, du nekter akseptere delaktighet og dømmer på generelt grunnlag, og jeg faller for dommen som eneste skyldige fordi jeg fremstår i ærlighet og åpenhet.

Fuck off.