En rar dag....

Dette har vært en rar dag...en enda merkeligere dager enn vanlig. Og mine dager er ikke vanlige mere. De kan knapt kalles dager. Det er en stund siden siste oppdatering her. Og jeg har ikke blitt i noe bedre form...heller tvert i mot. Men det finnes lyspunkter. I går var en dag med et slikt lyspunkt, faktisk et stort lyspunkt for meg. Min mellomste sønn gikk ut med at han var i et fast forhold til en NYDELIG jente. Og alt slikt betyr så utrolig mye for meg. For jeg vet ikke hvor mye jeg får være med lenger, av det som skjer med de jeg er glad i... Vil jeg leve så lenge f.eks at jeg noen gang vil få oppleve å få barnebarn, se noen av barna evt gifte seg, eller andre små og store begivenheter som skjer i et menneskes og dets families liv ? Neppe. Jeg er palliativt kreftsyk...og det er tankevekkende at de allerede for lenge siden har gjort klart alt det administrative rundt det at jeg kan flyttes inn på sykestua...i tilfelle livet skulle gå i mot den aller siste fase. Det er lite trivelig å tenke på. Så derfor prøver jeg så mye som mulig å konsentrere meg om det som er positivt. Men ingen skal si at det er lett. Ikke har jeg medisiner å hjelpe meg med det heller. Det har jeg takket nei til, annet enn smertestillende. Fordi jeg vil være klar i hodet, og ikke sitte her og ikke kunne følge med det som skjer rundt meg. Jeg er tøvete nok i hodet...for å si det slik... Det fikk jeg bevist da jeg skulle oppdatere, dvs sette her på fb en tre år gammel forlovelse. Men jeg klarte selvfølgelig å få det til å se ut som om det var i går...puuuh! Ja,ja...om hundre år er allting glemt...håper jeg. Eller mest sannsynlig i morgen. Det neste jeg har å se i mot er at min eldste sønn skal komme på besøk...i juni. Håper inderlig jeg er hjemme enda da ! Det har sett mørkt ut for meg flere ganger...jeg har bare vært sengeliggende i dagevis, knapt spist noe, og slett ikke hatt anledning å være sosial. Kontakt med venner har jeg desverre lite av mere. Ikke for at de ikke vil. Men for at jeg så sjelden er i form til å være oppe, være våken. Og det er lite givende å besøke et menneske som er på den måten. Da må jeg i det minste kunne klare å være våken, og helst kunne sitte i en stol...ikke bare ligge i sengen. Jeg føler at jeg svikter mine venner, men jeg kan desverre ikke bedre. Denne sykdommen sluker stort sett alt av krefter jeg har. Men av og til klarere jeg å være oppe litt på kveldene, slik som nå...sitte litt med pc`n eller titte litt på tv. Jeg vil hevde at å leve med kreft er oppskrytt. Det er til tider overhodet ikke noe liv, knapt en eksistensiell tilværelse. Men jeg er i live enda. Det er da noe. Livet.