En helt alminnelig dag...

Det er rart hva man kan venne seg til.
Kreft, cellegift, brukket rygg, lungebetennelse, osv.
Og alt stablet sammen i samme boenhet, fordelt på tre mennesker.
En helt alminnelig dag, her.
Og så må jeg ta cellegift på mandag...
Hadde bare så håpet på å slippe å ta cellegift i påska, men nei, det måtte til.
Så må det vel det da.
Lurer på om det hjelper, annet enn palliativt, som det stod i brevet fra UNN.
Skal ha evaluering før en evt fjerde kur.
Så får vi se da, har cellegifta klart å ta knekken på, eller holde noen kreftceller i sjakk?
Orker egentlig ikke tenke så langt frem.
Orker i det hele tatt å tenke svært lite.
Er slapp.
Vet det er bivirkninger av cellegifta.
Men enkelte dager vil jeg bare sove.
Sove, og at noen forteller meg at dette skal gå bra, dette skal vi klare.
Dette skal jeg klare.
Men ingen har noen fasitsvar her.
Og alle blir slitne.
Kanskje jeg krever for mye?
Men egentlig tror jeg ikke det.
Jeg er glad om jeg får noen timer som ikke kjennes ut som om jeg skal til å svime av hele tiden.
Slik som nå, slik som i kveld.
H

ar ikke vært på nettet denne uken.
Kreftene har sviktet meg totalt, og det hjalp ikke på at jeg fikk feber.
Er litt bedre nå.
Er spent.
Spent på om jeg har helse å komme meg til UNN på søndag, om jeg får cellegift på mandag.
At jeg ikke tvinger meg dit, med mine siste krefter, til ingen nytte.
Er jeg for selvopptatt?
Kanskje det ?
Men hvem blir ikke selvopptatt når man føler at uansett hva man gjør, puster døden deg i nakken?
Jada, jeg vet at jeg bør tenke positivt, mirakler kan skje.
Og jeg drar meg selv opp etter en kjempetynn tråd, mens øynene er sammenklistret av tretthet, og kroppen kjennes ut som den veier flere tonn.
Jeg tror ikke jeg er en krevende pasient, verken fysisk, eller psykisk.
Men ingen kan være på topp hele tiden.
Alle trenger vi noen.
Noen som holder rundt, og forsikrer om at alt skal gå bra.
Selv om det kanskje ikke gjør det.
Men det hjelper...der og da.
Til tider er det det eneste som hjelper.
Alt skal gå bra.
Selv om stemmen i bakhodet "vet bedre"...
Tvinger den bort.
Hjelper heller min voksne sønn med å kle på seg sokkene.
Han har brukket ryggen.
En skrekkelig situasjon for en ungdom i full jobb.
Jeg prøver å være noe for ham.
Prøver å være noe for alle rundt meg.
Men nå må jeg visst lære å først og fremst være noe for meg selv.
Ta vare på meg selv.
Selv om ting ikke alltid går bra.
En helt alminnelig dag.
Som gikk helt bra.