Det ordner seg...

Etter en uke med nesten totalt kaos, både medisinsk, følelsesmessig, og ikke minst på sykehuset, ser det ut som om ting retter seg opp litt. Iallefall for en periode. Og man får bare ta med seg det positive som kommer, uansett hvor lite /stort det måtte være. Det er jo det man skal overleve på. Nå får jeg iallefall blodoverføring her på helsesenteret, så snart de får tak i rett type blod, og slipper å dra inn til UNN bare for det. Så får vi se om en evt pleuratapping kan vente og bli tatt i forbindelse med neste kur...hvis o2 inntaket bedrer seg når blodprosenten går opp. Riktignok er jeg ikke garantert en neste kur...det skal være nye røngtenbilder og evaluering på den...men tar iallefall i kveld utgangspunkt i at det blir noe av. Håper. Tror. Og så deilig når det kommer leger inn i bildet som vet hva de snakker om, og ikke minst, tar meg som pasient alvorlig. Som kan skjære gjennom, ta en avgjørelse, og stå for noe. Og benekte at jeg er svak psykisk. Selvfølgelig er jeg ikke upåvirket av denne sykdommen, og alt den fører med seg. Men å til stadighet bli utsatt for tilfeldige leger, og diffuse beskjeder, som forandrer seg fra dag til dag, kan gjøre noe med hvemsomhelst. Man blir forvirret, og dermed også svekket, både fysisk og psykisk. I dag er jeg i min verste dag, ang cellegiftkuren...tåka har tatt litt over. Men jeg er ved godt mot, og det betyr utrolig mye...nesten alt. Pusten er fremdeles elendig, men nå har jeg fått en plan på hvordan den kan bedres, så jeg slipper både oksygen, og å sitte og sove...lite trivelig. Og all støtten fra vennene mine, den er uvurderlig! Tusen takk for alle hilsener, hjerter, og gode ord! Det varmer langt inn i hjerterota, og gir meg styrke, styrke til å kjempe videre. Det ordner seg. Så langt. Ønsker alle en flott kveld, og natt :)