Da ligger jeg på UNN igjen. Med en totalt uventet diagnose. Hadde lært meg, på et vis, å takle kreften, cellegifta og alt det andre som liksom skulle følge med. Men ikke venecavesyndrom...at kreften vokser og ødelegger blodårene, så blodet ikke får komme tilbake til hjertet, eller blodpropp, av samme årsak. Så her venter jeg, mens legene undersøker og undersøker. Den ene beskjeden slår den andre ihjel. Må bare satse på at det går bra. Den her gangen også...

Noe...

Everyone should have a place, where they feel absolutly safe. Et lite hjørne i livet, hvor ingenting vondt kunne nå oss. Hvor alt var bare lyst og godt og varmt og vakkert. Et sted å varme oss på, et sted å hente nye krefter, fatte nytt mot, håp og tro. Et slikt sted ønsker jeg meg. Et ønskested. Da ville jeg ha ønsket at alt det vonde i verden ble borte, at alle syke ble friske, at alle de som lider vondt, fikk det godt, at ALT ble bra. Men det blir nok med drømmen. Et slikt sted finnes ikke her på jord. Men det er lov å ønske, å håpe, å tro. Det er lov å drømme. Uten drømmene og ønskene blir det så lite igjen. Man må ha noe å tro på, noe å strekke seg etter. Man må kunne føle trygghet. Man må ha en visshet om at selv om så og si alt forandrer seg, så forblir noe slik det alltid har vært. Alle trenger vi dette noe. Noe å holde fast i. Vi må finne vårt noe. Vårt eget lille livshjørne. Og fylle det med det vi ønsker oss, og holde fast ved det. Jeg sier ikke at verden blir et enklere sted å være i da. Men da har vi iallefall...noe.

Uten tårer...

Jeg ønsker jeg kunne gråte. Gråte over min diagnose, over alle smertene, over all den usikkerheten den fører med seg, over alle problemene den skaper i hverdagen, over alle misforståelsene som oppstår. Jeg ønsker jeg kunne gråte. Gråte over å måtte slite seg gjennom en cellegiftbehandling, som skal virke lindrende, men som jeg ikke vet om den virker i det hele tatt. Gråte over hvor syk jeg blir av cellegiften, slapp og kvalm og desorientert, og med vissenhet i armer og bein, over alle smertene den påfører meg, over hvor sliten og hvordan det tapper meg for krefter å dra til og fra UNN. Jeg ønsker jeg kunne gråte, gråte over å gå i spenning over hva blodprøvene viser, over å være isolert i lengre tid i gangen, over å passe på at jeg ikke må blø, se etter punktblødninger under huden... Jeg ønsker jeg kunne gråte. Men jeg kan ikke det. Jeg kan ikke gråte. Mine lunger tåler ikke det. Da holder jeg på å drukne i overflødig lungevæske i lungesekkene. Bare det å rape eller gjespe forårsaker smerter i lungene. For ikke å snakke om å nyse...da svimer jeg nesten av, av ren skjær smerte. Slik er det å leve med malignt mesoteliom. En del av det. Men jeg lever. Enda lever jeg. Selv om jeg ikke gråter. Mandag er neste evaluering. Har cellegiften virket, og er det noe vits å fortsette med den ? Det får røngtenbildene avgjøre. Men jeg gråter ikke uansett. Det har jeg ikke kapasitet til. Men jeg lever. Enda lever jeg. Det ulevelige. Og jeg er fortsatt meg. Selv om jeg ikke kan gråte, eller rope, eller prate høgt, eller planlegge noe. Jeg kan ikke velge hvordan jeg vil dø. Eller når. Eller hvordan. Jeg kan bare velge hvordan jeg kan leve. Nå.