Tankevekkende...

Selv om jeg er sliten og trett velger jeg å skrive dette blogginnlegget. Ikke for å vise for fælt jeg har det. Men for å belyse hvordan et sykehusopplegg IKKE skal være. Jeg ble vekket opp tidlig torsdagsmorgen av kreftsykepleieren min her hjemme. Fastlegen hadde bestemt at røngtenbildene jeg tok mandagen før, var så elendige at han ville sende med akutt til UNN, enda jeg hadde time hos ham neste dag. Jeg kunne bare nikke og være enig, og ble bedt om å være ferdig pakket så fort som mulig i tilfelle det ble avreise på torsdag allerede. Men avreisen ble neste morgen, med ambulansen til nabokommunen, og videre derfra til UNN med ambulansefly. Som dårlig og meget svekket palliativ kreftpasient kvalifiserte jeg til det. Stor var min forbauselse da jeg havnet på akutten, når avtalen var at jeg skulle direkte til den aktuelle avd som har med min sykdom å gjøre. Det hang til og med og med oppslag på veggene der om at kreftpasienter skulle direkte til avd, og ikke være på akutten. Når jeg tok opp dette fikk jeg til svar at "det er fredag i dag"...som om det skulle forklare alt. Men det skulle det tydeligvis, det ble jeg mere og mere klar over. Jeg ble kjørt inn på et rom, og der gikk det tilfeldige sykepleiere og leger til og fra. Heldigvis hadde jeg ledsager, mannen min med med, så han kunne hjelpe meg på toalettet etc. Og på akutten ble vi, i fem timer...på den tiden klarte de å prestere å finne ut at jeg hadde altfor liten oksygenmetning, altfor mye vann i lungesekkene, og måtte tappes...noe som var avklart FØR JEG DRO HJEMMEFRA. I tillegg hadde de vaktskifte der mens jeg var der, og jeg ble glemt bort...min mann måtte til slutt gå og lete etter portøren vi var lovet kl 13.30. Da var klokken blitt 15.30... Joda portørene satt i naborommet og drakk kaffe. Jeg spurte legen som var innom for å gjøre ferdig papirene om det ble noe tapping den dagen, og fikk det samme lysende svaret..."det er fredag i dag"... Men hun skrev da under på papirene og fikk meg opp på avd, hvor jeg riktignok ble tatt godt i mot...mat fikk jeg også. Men jeg ble lagt på firemannsrom...og en av mine medpasienter var snar å fortelle meg hvor heldig jeg var som kunne gå på toalettet av meg selv....hun var operert i en hofte, og hadde fått lungebetennelse etter narkosen. Jeg sa ikke noe, men tenkte i mitt stille sinn at vi kan gjerne bytte... Og mannen min som alltid er med som ledsager fordi jeg er multisyk skulle plutselig måtte betale full pris på sykehotellet...antakelig for at det var fredag.... Og det var bare ukjente pleiere og leger, helgevakter...ikke et kjent fjes, noe som betyr utrolig mye når man er så alvorlig syk, og så ofte inne på sykehus. De var hyggelige nok, det var ikke det...men fremmede er fremmede, og alt måtte gjentaes på nytt og på nytt. Men tapping ble det, og jeg var glad til...men gledet meg nok for tidlig. Røngtenlegen som stakk meg oppførte seg som om hun var irritert for å måtte jobbe i helga, og forholdt seg ikke til meg i det hele tatt. Assistenten var i et annet rom når hun bedøvde og stakk, så hun måtte rope på henne når hun skulle plastre og tape. Jeg kjente da når hun vridde på seg at drenet skiftet stilling inne i lungesekken, men det øret hørte hun ikke på, det gikk an at jeg skulle kjenne det, sa hun... Vel, drenet fungerte i ca en time...så kom det ikke mere ut av det... Og ingenting mere ble gjort den dagen...ikke røngtenbilde...ingenting. Om natten kom det inn en dame som "underholdt" hele rommet høyt og tydelig for en fryktelig slem mann hun hadde, hun gråt og bar seg til pleierene, som gjorde alt for å trøste henne. Og alt skjedde høyt og tydelig. Resultat: ingen søvn på noen andre på det rommet den natten. Så kom morgenen og tiden for tapping...men hva i all verden var dette? Ingenting kom ut... Ny røngten, som viste at drenet var glidd ut av stilling og slutta å fungere...puh...som om jeg ikke visste det. Jeg prøvde å sove litt...men den nyankomne pasienten snorket så høyt at det lot seg ikke gjøre. Så begynte hun å få besøk...og mannen kom, som satt og holdt rundt henne og det vare ikke måte på hvor gode kjærester de var. Og hun hadde besøk i flere timer...høylytt. Da fikk jeg nok. Jeg tilkalte pleieren og ba om et annet rom, ellers sjekket jeg ut. Jeg har hemiplegisk migrene og da hadde jeg ikke sovet på et og et halvt døgn. Min mann kom også dit...og da gikk de og så i papirene...og jada jeg hadde rett, jeg hadde den typen migrene. Jeg hadde også i mellomtiden fått bekjed av legen at jeg måtte ha nytt dren, fordi det stod flere liter væske der enda. Og midt oppi alt kom de og hentet meg til det. Ny røngtenlege. Og han var visstnok verdensmester i raskhet når det gjaldt å legge inn lungedren. Og rask var han, så snar at han hadde ikke tid å vente på bedøvelsen skulle virke, før han stakk og la drenet på plass... Så fikk de tappet to liter. Men en time etterpå kjente jeg at noe var feil...jeg mistenkte luft i lungesekken, men ble ikke hørt. Men hadde iallefall fått en annet rom...et tomannsrom, og hun andre som lå der var hjemme på permisjon. Den natten sov jeg godt. Og om morgenen tappet de en liter, som avtalt. Men smertene ble verre og verre, og spredde seg i mot magen. Om kvelden ringte en sykepleier etter en lege. Vi ventet i tre timer....ingen lege. Til slutt kom hun som snarest innom og sa at jeg skulle ikke bekymre meg, for nå han hun bestilt tapping av den andre lungesekken også. Hva i all verden hadda det med saken å gjøre ? Ingenting. At jeg hadde vondt forholdt hun seg ikke til. Og jeg nektet tapping av den andre lungen. Ja, jeg vet det er over to liter væske der, men jo mere man tapper, jo mere væske dannes det. Så man skal ikke tappe mer enn høyst nødvendig, Heldigvis ble jeg hørt på det. Så kom den andre pasienten tilbake. Et stakkarslig gammelt redd mennenske, som ikke forstod å ringe på, og trodde jeg jobbet der. Hun måtte ha lyset på om natten og gangdøra åpen, og vekket meg hele tiden. Resultat :null søvn på meg, når dette kom i tillegg til alle smertene. Så kom ble det mandagsmorgen....og hva skjer...null væske kom ut av drenet. Ny røngten. Den viste at lungen var klappet sammen, og at drenet var ute av stilling, pluss at det var kommet en masse luft inn i lungesekken. Og, ja, jeg er blitt tappet mange ganger, så jeg vet hva jeg snakker om. Til slutt kom det en lege...de ville legge inn et tykt dren for å få ut lufta. Like etterpå kontrabeskjed...det gikk ikke an for der lå pacemakerledningene. Drenet ble dratt ut, med grusomme smerter, fordi det hadde delt seg i en nerve. Og jeg fikk dra hjem. Med beskjed om at får du veldig vondt, eller pusteproblemer, må du si i fra, så henter vi deg med helikopter. Veldig betryggende. Og her sitter jeg, heldigvis med lite smerter, og rimelig god pust, og heldigvis gode nerver. Denne historien er neppe unik. Men å komme inn som akutt, alvorlig syk pasient i helga på et sykehus, som nærmest er mitt andre hjem, og bare møte på fremmede folk er ikke noe stas. Ikke en eneste gang fikk jeg de medisinene jeg skulle ha, enda fastlegen hadde levert medisinliste til dem. Og henviste jeg til fastlegen eller lokal kreftsykepleier fikk jeg beskjed om de hadde ingenting med dette å gjøre. Hva? Fastlegen som jeg har kjent i nesten 25 år og som kjenner hele situasjonen i detalj, og kreftsykepleieren som er hos meg hver uke, hadde plutselig ingenting med meg å gjøre ? Det jeg derimot fikk var vival, flere ganger om dagen, som jeg ikke skulle ha. Jeg var verken urolig eller masete, men sløv og sliten, og et langt liv med mange sykehusopphold har herdet meg på dette. Når jeg spurte hvorfor jeg fikk vival, fikk jeg ingen svar, så jeg samlet de bare i nattbordskuffa og kastet de i toalettet før jeg dro hjem. Ikke ble det vasket noen steder der i helga, ikke toalettet engang. Dette førte til at jeg fikk både urinveisinfeksjon og infeksjon i endetarmen, da toalettet ble brukt av mange rom, bl.a. til to bekken som stod der og samlet opp urin. En av legene tok bort 5 mg med morfin, da det ikke passet med deres 12 timers intervaller. Og ang det står det med store bokstaver at jeg har ØKT med 5 mg...??? Den mest hyggelige opplevelsen jeg hadde var den klemmen fra en av de få jeg kjente igjen, med det samme vi skulle dra. Er dette Helse - Norge verdig ? Jeg mener nei. Så mye problemer og tøv og tull for noe som var avklart på forhånd. Og så dårlig arbeid fra folk som skal være spesialister. Og er det opp til meg drar jeg aldri mere inn på Unn rett før en helg. Tror nok det er mange som kjenner seg igjen her. Desverre.