Langtidssyk....

Maria Gjerpe, lege, skriver :

Det å både være lege og langtidssyk, har gitt meg en tosidig utsikt. Jeg oppdaget at mange i storsamfunnet har en merkelig tilnærming til syke mennesker. Langtidssyke kan trigge svært ulike følelser og tanker i andre. Behovet for å kategorisere og dytte de syke inn i en av tre bokser er sterk:

A. Du er lat eller unnasluntrer. Du er på ferie og egentlig ikke syk.

B. Du er ikke annet enn din sykdom eller din diagnose. For slikt får en raskt et «offerstempel» og kan risikere å bli sett på kun som en eneste stor, syk klump.

C. Du er en helt som kravler deg på beina, tross alle odds, og mot alle vinder, gjerne til toppen av Mount Everest etter tennene. Du er forbildet alle skal leve opp til. En helt – og slikt vil gamle Norge ha!


Ingenting av dette er sannheten med stor S. Selvsagt ikke. Rigide konstruksjoner av denne typen er sjelden det. Sannheten er langt mer sammensatt. Sannheten er ofte at det ikke synes utenpå at en ikke er funksjonsfrisk. Sannheten er at mange kan jobbe og ønsker det – om de får reelle muligheter, og helsen blir tatt hensyn til. Sannheten er at mange syke er hverdagshelter som gjør det de klarer og kan. Sannheten er at hverdagsheltene blir svake av andres fordømmelse og stigmatisering. Hva er det vi først og fremst forbinder med syke mennesker? Skam, smerte, sorg, savn, skuffelse, svik, sinne, skade, svak? Vi som er syke kan selv være med på å definere oss med andre begreper og annet innhold. Kan hende trenger langtidssyke å minne seg selv på at de duger? Fremdeles. At selv om mye er sykt, er det ofte mye som er intakt også. Å ta vare på den vi var før vi var syke, og det vi fortsatt og er, er en nødvendig og viktig jobb å utføre. Det betyr ikke at jeg omfavner motemantraet «tenk positivt – så blir alt bra!» og jeg håper heller ikke jeg leses dithen. Jeg tror det kreves en sterkere rygg for å bære sin sykdom enn sin friskhet.

Det er mange forestillinger rundt langtidssyke. Er du en av dem som tenker «det skjer ikke meg»? Det er en veldig vanlig tanke å ha. Mange tror at det er noe spesielt med de som blir langtidssyke eller kanskje til og med uføre. Jeg snakker med mange mennesker, både friske og syke. Når jeg ber friske om å forestille seg selv som «langtidssyk» ser det ut til at hjernen kortslutter et øyeblikk. Situasjonen er umulig å forestille seg. Og det er den kanskje? Til den dagen du selv, eller en av dine aller nærmeste, trenger velferdssystemets hjelp over lengre tid. Å være langtidssyk er ingen spøk. Det er en jobb. En jobb må gjøres, om man vil eller ei. Målet er å bli friskest mulig. Vi som er syke over lengre tid, trenger støtte og bidrag fra andre for å bli sterkest og friskest mulig. Veien er tillit, samarbeid og et likeverdig partnerskap mellom lege, pasient, arbeidsgiver og storsamfunn, fri fra stigma og fordommer. Det er viktig å få lov til å være syk når man er det uten i tillegg å skulle bære på skam og stigma. Det gjør det lettere å bli frisk. Alle er vi sårbare. Alle kan vi rammes av sykdom og ulykker i livet. Når vi står sammen og støtter den som trenger det, er vi ikke bare sterkere selv, vi gjør også den andre sterkere.


Kommentar fra meg :

Ja, man skal være frisk for å klare å være syk i dagens samfunn.
Og jo sykere man er, jo sterkere skal man være, og jo mer positivt skal man tenke.
Men er det slik at det går bra for alle de som er sterk, og tenker positivt, og at det går dårlig for de som ikke klarer det?
Nei.
Vi er alle forskjellige, og enhver takler ting på sin egen måte.
Det gjelder her som ellers, det finnes ikke en sannhet, men mange sannheter.
Det kommer an på diagnosen, alvorlighetsgraden, hvor langt fremskreden sykdommen er (kreft, etc).
Man kan ikke stigmatisere mennesker.
Og omverdenen spiller i høy grad en stor rolle.
Hvor gode støttespillere man har, hvor godt nettverk man har rundt seg.
Og, ikke minst, hvor god helsetjenesten er der man bor.
Forøvrig er jeg helt enig med Maria Gjerpe.