lørdag 2. april 2016

Erindringer fra en operasjon...

Dette var en operasjon jeg lenge hadde gruet meg til. Fordi jeg er veldig svekket og forrige gang la de inn en backuppacemaker gjennom lysken. Det var veldig vondt og operasjonen tok ekstra lang tid med det. Stor var derfor min forbauselse da jeg denne gangen kom på UNN og fikk beskjed om at backuppacemaker var de sluttet med, pga stor infeksjonsfare i såret. Det jeg derimot måtte regne med å komme til å oppleve var å falle bort under operasjonen, dvs få hjertestans når de skulle skifte ledninger fra den ene pacemakeren til den andre, da jeg ikke har egenrytme. Og alt foregår i lokalbedøvelse. Så opprant dagen for operasjonen. Jeg prøvde å sove så lenge som mulig, noe jeg også klarte, bare avbrutt av stell, medisinering og toalettbesøk. Så kom ordene i det døren gikk opp og flere sykepleiere kommer inn i rommet : " da var det din tur, Eva ". Jeg kjente hele kroppen knyte seg, men det var ingen vei tilbake... Vel inne på operasjonsstua spurte jeg en pleier hvordan det ville bli når jeg falt bort... " nei du blir nå bare borte og så ligger du der...og så våkner du etterhvert "... Men hvorfor kobler dere da meg til en defribrillator ? " Det er i tilfelle hjertet ditt ikke starter igjen ". Ikke starter igjen ??? Jeg kjente det hugg til i brystet...ikke starter igjen ???... Så fikk jeg kontroll over meg selv, tenkte at de vet vel hva de gjør. Og der lå jeg, mens pleierne ordnet til...de hengte til og med noe foran ansiktet mitt som gjorde at jeg fikk panikk og problemer med å puste, kun bare hvis jeg holdt hodet til ene siden. Kan du være så snill å ta det litt bort fra fjeset mitt og gi meg litt mere oksygen, ba jeg, og det ble innvilget. Som kom kirurgen, og hun trykket og trykket på pacemakerområdet, noe som ikke akkurat var behagelig. " Nå skal du få bedøvelse ", sa hun plutselig, " og den er vond ". Men jeg knep øynene sammen og ga ikke en lyd i fra mens hun stakk, tre svære sprøyter. Så begynte hun å skjære... "suuuuuum, suuum, suuum " sa det i fra kniven. Det var en spesialkniv de hadde fått til slikt bruk så ikke ledninga ble kappet av ved et uhell svarte de når jeg spurte. Lettelse. " Følg med på monitorene " befalte kirurgen pleierne flere ganger. Så støtte hun på noe hun ikke hadde sett tidligere, sutur innvendig rundt ledningene... En annen lege ble tilkalt og de diskuterte lavmælt. Men jeg fikk med meg at jeg hadde egenrytme. Hadde jeg egenrytme, og ingen hadde sagt noe til meg ???? Overveldende lettelse !!! Så jeg blir ikke å svime av ? " Vi håper ikke det ". Etter vel og lenge hadde hun fått ut den gamle pacemakeren, skiftet over ledninger og lagt inn den nye, UTEN at jeg ble borte. Da var det bare syinga igjen, plankekjøring, og jeg følte meg så lettet og glad som jeg sjelden og aldri har gjort. Jeg ble ikke borte, jeg svimte ikke av og nå er jeg straks ferdig ! Men da hun hadde lukket såret og skulle teste pacemakeren hadde jeg ingen egenrymte mere, noe jeg ikke hadde hatt før operasjonen heller. Men akkurat da, i de kritiske øyeblikkene hadde jeg egenrytme. Så jeg tror absolutt at det finnes mere mellom himmel og jord, enn andre steder. God natt :)