Til mine barn...

Våre barn er ikke våre barn.
De er livets barn, med egne lengsler.
De kommer gjennom oss, men ikke fra oss.
Og selv om de er sammen med oss, tilhører de oss ikke.
Vi kan gi dem vår kjærlighet, men ikke våre tanker.
For de har egne tanker.
Vi kan gi hus til deres kropper, men ikke til deres sjeler.
For deres sjeler bor i morgendagens hus, som vi ikke kan besøke, selv ikke i våre drømmer.
Vi kan strebe etter å ligne dem, men vi må ikke prøve å få de til å ligne oss.
For livet går ikke bakover, eller dveler ved i går.
Khalil Gibran.
Jeg har, for meg, fått oppleve det største her i livet, det å få se mine barn vokse opp, og bli sunne, selvstendige mennesker, med egne personligheter.
De er så ulike som det bare går an å bli.
Men det er slik det ofte blir.
Av alt jeg har gjennomgått her i livet, har jeg blitt forskånet fra den største tragedien som kan ramme et menneske (tror jeg iallefall). det å miste et barn.
Tenker på alle de som har et barn for lite, for meg er det helt ufattelig...
Våre barn vil alltid være "våre barn"....med et eget liv å leve.
De vokser ut av våre hender, men aldri ut av våre hjerter.
Klem fra mamma :)