Stjerna mi...

Nå skulle jeg egentlig ha vært på UNN, få tatt PET scanning i morgen, fått et "overslag" over hvor omfattende denne kreftsykdommen er.
Istedenfor sitter jeg hjemme,da neutrofilene ikke tillot reise av noe slag, og til og med neste cellegiftkur ble utsatt, grunnet infeksjon.
I morges da jeg våknet var jeg glad for det, for at jeg slapp å dra, humpe avgårde slapp og utmattet i en ambulanse, og værmeldingen stod på full storm.
Men utover dagen snek tvilen og usikkerheten innover meg...
Hvorfor får jeg bare halvkvedede fortellinger fra helsepersonalet?
Hvorfor ringte ingen og forklarte noe som helst?
Til og med blodprøvene måtte vi selv etterlyse...ingen forandring sa de.
Hva betyr det?
Heldigvis har jeg et oppegående menneske i lag med meg, som ikke tillot at vi bare ble avvist på den måten, og ringte opp igjen til hjemmetjenesten.
Ingen forandring, liksom ?
Vel nok var neutrofilene like lave som i går, men de andre blodverdiene var bedre.
Ikke mye bedre, men nok til å utgi en forskjell i en ellers presset hverdag, både fysisk og psykisk.
Vi fikk i det minste en viss peiling på hvilken vei det bar, istedenfor å sitte her å ikke vite noe...i dette tilfellet oppover.
Og det utgjør en STOR forskjell, på den mentale helsen.
Da begynner man virkelig å lure, hva tenker disse som jobber i helsevesenet med?
De er fullt inneforstått med situasjonen her.
Det fikk meg til å tenke på et uttrykk :
"Strev ikke etter å bli den som vet best og kan mest - verden er allerede full av roboter som er ute av kontroll...
Jeg er langt i fra imponert over de som skal ivareta sykeomsorgen her i landet, selv om det selvfølgelig finnes hederlige unntak.
En gammel mann sa engang, tidligere var vi fattigere, men vi hadde iallefall både tid og råd til å ta vare på hverandre.
Nå for tiden får man bare klare seg selv, som best man kan.
Og i de dagene man ikke klarer, håpe at man har noen ved sin side, som klarer.
Men hvem skal ta i mot pasient, og/eller pårørende, når man faller?
Det står såvisst ingen klar til å fange oss opp.
Det må vi pent ordne oss selv.
Men hvis det var slik at man til enhver tid klarte og mestret alt, trengte man ikke hjelp.
Og det er når man trenger den som mest, at den er lengst unna, i dagens helsevesen.
Makt innebærer muligheten til å påføre andre smerte.
Men kan de i det minste ikke sørge for at vi treffer nesen, når vi faller, så går det iallefall fremover?

Resten av dagen kan jeg best oppsummere slik :


Plutselig merker jeg det. Det er som om en god venn har gått fra meg, og jeg står igjen alene. Kroppen blir kald. I magen merker jeg angsten bite fra seg med tydeligere glefs, og passiviteten tar over. Kroppen krøller seg sammen, krummer seg om magen og vil verne. Dagslyset er kaldt og gjennomtrengende. Visker ut. Som om fargene i dagen renner bort. Som bleke akvareller der regnet sakte vasker fargene bort fra et lerret står blekt og gjennomsiktig tilbake.

Usikker, vaklende, står jeg med et stivnet ansiktsutrykk, svakt forvridd av alle tankene om hva som kan hende. Tør ikke gå videre. Motet mitt er borte. Mismotet tar over og gir gjenklang i rommene. De står tomme der varme og samhold før gjorde de lune og trygge. Øynene vidåpne, store. Jeg stirrer ut i verden, på vakt, påpasselig, for hva som kommer. Trekker kragen tettere om halsen. Fryser. Den gjennomskinnelige verdenen stirrer tilbake på meg. Granskende, uvennlig.

Åh. Om jeg bare finner motet mitt igjen! …

Det er DA, akkurat da, ikke etterpå, ikke før, men akkurat...da...da trenger jeg et forslag fra noen som vil meg vel, at de låner meg litt av stjerna si...så jeg får tent mi...igjen..

Og i kveld,i kveld fikk jeg varmet meg i skinnet av en annens stjerne...
Takk!