It takes my breath away...

Jeg er mildt sagt forbauset. Jeg ble sendt akutt med ambulanse forrige torsdag til, med mistanke om venecave superior syndrom. Heldigvis var det bare nyresvikt, og blodpropp, som de fikk kontroll over, med medisiner. Fredagskveld ble jeg sendt ned på pleuratapping, noe røngtenlegen satte seg i mot, da neutrofilene mine var på bare 0.2. Og slik forløp resten av helga...i kaos. Jeg var mer eller mindre i halvkoma hele tiden, og fikk ikke med meg stort. Det var utrolig mye bråk på rommet. Så til slutt var det eneste jeg tenkte på, var at jeg måtte få cellegift på mandag, og komme meg hjem, hvilket jeg også gjorde. Bortsett fra at da jeg skulle dra, kommer legen og sier at mitt luftinntak var altfor lavt, og det samme var blodprosenten. Jeg visste ikke hva jeg skulle tro, og når hun på toppen av alt sier at hvis jeg skulle ha fått blodoverføring i går, måtte jeg ha vært et døgn til... Men hvorfor i all verden sa de ikke det på morgenvisitten, så har jeg kunne ha innstilt meg på det? Eller gitt meg blodoverføring i helga, mens jeg lå der...? "Nei, da hadde det jo vært helg"...sa hun. Hva i himmelens navn skal en pasient tro??? Så vi inngikk et kompromiss på at jeg skulle komme tilbake om fjorten dager, for å få gjennomført både pleuratapping, og blodoverføring. Og i dag, i dag, ringer de og beklager..."det hadde vært kaotisk der på avd i går"...ja det må det minst ha vært. Og om jeg kunne komme nå...jeg skulle få ambulanse. Komme nå, nå når jeg er midt på tur inn i cellegifttåka, og matlysta er totalt borte, armer og ben er og hodet er blytunge. Jeg fikk tross alt en gedigen dose med cellegift...i går. Det tar fire timer med ambulanse til UNN fra her, og jeg er enda totalt utmattet etter sykehusehusoppholdet jeg nettopp hadde der. Og slapp, veldig slapp, både av cellegift, og blodmangel. Men det verste, det verste er at jeg er nesten fri for luft. Så hva gjør jeg nå? Prøver å holde ut, drar inn på sykestua og hører om jeg kan få oksygen? Eller bare prøver å holde ut, til dagtid, til jeg klarer å pakke, til jeg klarer å tenke... Jeg vet ikke, jeg vet bare at nå er jeg fri for luft, i mye sterkere grad, enn i går. Og forbauset. Hvordan kan det gå an at det er så lemfeldige tilstander på et sykehus??? Regner med jeg satser på det siste. Akkurat som jeg har gjort hele tiden. Jeg prøver å holde ut... Så lenge det er luft i meg.