Til mine barn...

Våre barn er ikke våre barn.
De er livets barn, med egne lengsler.
De kommer gjennom oss, men ikke fra oss.
Og selv om de er sammen med oss, tilhører de oss ikke.
Vi kan gi dem vår kjærlighet, men ikke våre tanker.
For de har egne tanker.
Vi kan gi hus til deres kropper, men ikke til deres sjeler.
For deres sjeler bor i morgendagens hus, som vi ikke kan besøke, selv ikke i våre drømmer.
Vi kan strebe etter å ligne dem, men vi må ikke prøve å få de til å ligne oss.
For livet går ikke bakover, eller dveler ved i går.
Khalil Gibran.
Jeg har, for meg, fått oppleve det største her i livet, det å få se mine barn vokse opp, og bli sunne, selvstendige mennesker, med egne personligheter.
De er så ulike som det bare går an å bli.
Men det er slik det ofte blir.
Av alt jeg har gjennomgått her i livet, har jeg blitt forskånet fra den største tragedien som kan ramme et menneske (tror jeg iallefall). det å miste et barn.
Tenker på alle de som har et barn for lite, for meg er det helt ufattelig...
Våre barn vil alltid være "våre barn"....med et eget liv å leve.
De vokser ut av våre hender, men aldri ut av våre hjerter.
Klem fra mamma :)

Bla, bla, bla...

PET- scanning, ambulanse, pasienthotell, sviktende informasjon, over hele linja.
Og det skal jeg liksom bare godta?
Nei.
Og jeg godtar slett ikke at de skylder på at fastlegen er borte, at jeg som "lungepasient" kommer under den og den paragrafen.
Jeg er slett ikke bare lungepasient.
Jeg har i tretti år måttet dra dagen før, hvis jeg skulle noe på UNN, pga mitt sykdomsbilde.
At jeg i dag, pga rot i helsesystemet skal måtte dra frem og tilbake samme dag, er bare latterlig.
Hvis det var slik at pasientene ble friskere jo mere rot det var i dette systemet, ville det ikke være et eneste sykt menneske igjen i Norges land...
Og NÅ, pga alle forviklingene de har laga til, skal de vurdere nødvendigheta av denne undersøkelsen, noe jeg har etterlyst i lengre tid.
Pooh, ja man skal være frisk for å være syk.
Og hvis alle hadde gjort det de faktisk var betalt for å gjøre, uten at brukerne måtte mase på de hele tiden, har verden vært et helt annet sted å leve i, for alle.
De gjør sikkert så godt de kan, men denne gangen ble det rett og slett bare for dårlig.
Strykkarakter.
Og dette var siste nytt fra østfronten, i denne omgang ;)

I de mørke timer...

Mange ønsker å være solen som lyser opp livet ditt.
Men jeg vil heller være månen, så jeg kan lyse for deg i dine mørkeste timer, når solen ikke skinner.

Etter et heller slitsomt døgn, hvor det var full systemstreik i så og si hele kroppen,særlig i magen, ble det endelig tid for meg å kunne få gå til sengs.

Leste på en annen blogg her, at fatigue var en av følgesykdommene til kreft...

Og DA husket jeg på at legen sa det var det jeg hadde hatt i to og et halvt år, som følge av kreften, og ga meg en brosjyre om det...

Ja,ja bedre sent enn aldri...å klare å huske på det...

Og sånn ble det med denne natten også, bedre sent enn aldri.

Ønsker alle en fredfull natt, klem fra her :)

Isolert...

Isolert...på tiende døgnet.
Begynner å gå opp for meg at dette blir livsstilen min fremover, cellegift eller ikke...
Med mitt komplekse sykdomsbilde, er det under alle omstendigheter meget ugunstig å bli smitta av noe som helst.
Javel, så får det bli sånn da.
Lite å gjøre med det.
Sånn er livet.
Eller mangel på sådant...
Men hvem har sagt at man ikke kan ha et fullverdig liv likevel?
Ingen.
Det er bare noe vi innbiller oss, at livet må være sånn og sånn, for at man skal ha det bra.
Hva er å ha det bra?
For meg er det å kunne sitte oppe, spise, gå på toalettet, stelle meg selv, og få ha kontakt med de jeg er glad i.
Etter å ha vært så slapp i over en uke, at jeg nesten var i koma,pluss at migrenen holdt på å ta livet av meg, er det himmelrike å kunne sitte her nå.
Jeg kunne ikke spise...ikke for at jeg var så kvalm, men for at jeg ikke hadde krefter til det.
Og etter å ha levd i et smertehelvete i over to år, er det ren velsignelse å være smertefri.
Jeg har tidligere vært i en lignende situasjon, da jeg fikk hjerneinfarkt i - 83.
Det var slett ingen selvfølge at jeg noen gang skulle bli i stand verken å gå, eller å fungere på det minste lille område.
Men jeg klarte meg, kjempet meg gjennom det, og har levd et tilnærmet normalt liv i nesten tretti år etter da.
Jeg har siden da hatt hemiplegisk migrene, en tilstand hvor hvert anfall kunne bli mitt siste...og det betyr ikke at jeg skulle få oppleve å bli anfallsfri...
Lever også med pacemaker, og lever godt med den.
Men det er mange hensyn å ta, selvfølgelig er det det.
Og det er heller ikke det samme som at ikke også jeg kjenner på redselen og angsten.
Selvfølgelig gjør jeg det.
Ellers ville jeg ikke ha vært normal.
Det er normalt og naturlig å reagere på svært belastende og traumatiske hendelser i livet.
Den som ikke reagerer, er syk.
Ingen er lagd av stein, og det bør og skal man heller helst ikke være.
Den som ikke har en mental helse, er død.
Iallefall hjernedød.
Og det vil vel ingen være bekjent av å være?
Kanskje jeg er for åpen...
Men det driter jeg i.
De som ikke liker meg, eller det jeg skriver, kan se en annen vei, eller late som om jeg ikke eksisterer.
For jeg er meg, og forblir meg, så lenge det ligger i min makt å bestemme.
Jeg har hatt samtaler med legene, samtaler de helst så at de slapp unna...
Men jeg gir meg ikke, jeg SKAL ha svar, vite hva jeg kan forvente meg, i den grad de kan svare på det.
Og med det ble jeg oppgradert fra sløv, til meget sterk, mentalt.
De trodde jeg var sløv, fordi jeg ikke gadd å svare på alt infoen de pøste på meg under hele sykehusoppholdet, og de første dagene etter diagnosen...en masse intetsigende bla, bla...
Men jeg valgte nøye på hva og hvordan jeg skulle bruke energien min.
Jeg var meget syk og slapp, og satt såvisst ikke der som et tent lys, i tilfelle en eller annen høyvelbåren helseansatt av noe slag skulle ofre litt av sin dyrebare tid på meg.
De gjorde en kjempejobb, det var ikke det, men for meg har de for mange år siden ramlet ned av pidestallen sin, og fratatt ethvert slektskap med høyere makter.
De er bare mennesker, som gjør så godt de kan, akkurat som alle oss andre.
Og har det ikke vært for oss pasienter, har de vært uten jobb.
Da jeg fikk diagnosen kom jeg akkurat fra frisøren på UNN, og selvfølgelig var det så mye parfyme der, at jeg rakk å få migrene, før jeg kom meg ut derfra.
Så med flimrende lyn foran øynene mottok jeg beskjeden...pluss en masse synsing fra helsepersonale.
Men jeg hadde en ting å gjøre, konsentrere meg om å få migreneanfallet å bli minst mulig...for var det noen gang jeg IKKE hadde tid å ha migrene, var det iallefall da.
Å få et sånt sjokkbudskap gjør noe med alle, noen reagerer med det samme, mens andre må ha tid for å la ting synke, vite hva de har hørt.
Vi er alle forskjellige.
Men jeg visste utmerket godt hva jeg hadde hørt, forstått og tatt det innover meg også.
Sånn var det, verken mere eller mindre.
Og her sitter jeg som den jeg er, verken mere eller mindre.
Og sånn har jeg tenkt å fortsette, så lenge det pust i meg (hvilket i seg selv er en utfordring, ettersom jeg har nedsatt lungekapasitet...ha,ha...holdt jeg på å si).
Døden puster meg i nakken, og livet slår meg i pannen.
Men fremdeles har ingen noen garanti.

Vi kan og bør ikke velge hvordan vi skal dø.
Eller når.
Vi kan bare velge hvordan vi skal leve.
Nå.

Og sist, men ikke minst :

Når noen åpner sitt Hjerte for deg,
så er det ikke for at du skal vite
hvor du skal angripe i fremtidige kamper,
men så du vet hvordan du skal beskytte
dem fra verden med din -
KJÆRLIGHET.

Hva skjer...?

Ja, det lurer jammen meg jeg også på, her jeg sitter /ligger i mitt 7 døgn i min cellegifttåkebelagte hjerne.
Fikk med meg en liten bok, hvor jeg skulle skrive logg over bivirkningene jeg fikk av cellegifta, da jeg er med i et prøveprosjekt.
Men her er det ikke mye å hente, for den den loggen er totalt tom, akkurat som hjernen min.
Kan ikke annet enn å le, egentlig.
Ingen vet riktig hva jeg kan forvente meg av bivirkninger, og da vet slett ikke jeg det.
For hva er hva oppi dette ?
Og det lille jeg ble forespeilet, ble helt annerledes enn hva de sa.
Når man har et så komplekst sykdomsbilde som jeg, pluss et utall nye medisiner, med alle deres bivirkninger, hvordan i himmelens navn skal jeg kunne skille ut og peke på, at akkurat det og det skyldes cellegifta?
Det går jo bare ikke an.
Får sette min lit til at når jeg en gang får hodet tilbake i noenlunde funksjonabel form, får jeg skrive ned det jeg husker, og ta resten etterhvert.
Og det hjelper slett ikke på at kreftsykepleieren "lånte" med seg "loggboka" mi, og glemte å levere den tilbake.
Lucky me :)
Leksefri :)
Så får vi håpe at cellegifta virker, NOE må den da virke på...?
Og fortsette å glede meg over at blodprøvene i dag, på den kritiske blodprøvedagen, var mye bedre enn forventet...dvs, at de friske cellene "stod han av", enda så langt fremskreden kreftsykdom som jeg har.
Ja, vi "har stått han av"...så langt.
Til tross for kvalme, total utmattelse og hodepine.
Se der ja, der kom tre ting...
Kan jo egentlig bare ta utskrift av dette, og gi kreftlegen neste gang.
For til da har jeg helt sikkert glemt, hva jeg husker, akkurat nå.
Kanskje det er dette som er å ha "et lyst øyeblikk" ?
Da er det isåfall lenge mellom hver sånne her...
Og ingen skal si at det er enkelt.
Men er det egentlig noe som er enkelt?
Neppe.
Men det gjelder så godt man kan å ikke miste motet...

MOT er evnen til å gå fra nederlag til nederlag uten å miste entusiasmen. Det er å tørre å møte sin frykt igjen og igjen. For hvis du stadig bekjemper din frykt, så utvikler du etterhvert et MOT som gjør deg i stand til å nå dine drømmer. Det gjør deg i stand til å forsere de hinder du tidligere har fryktet. Når folk har slått døren igjen i ansiktet ditt tilstrekkelig mange ganger slutter du etterhvert å ta det personlig!
* MOT er å tørre å følge sine egne drømmer, og tråkke opp sin egen sti gjennom livet, og ikke følge hovedveien. For hvis du vil sette spor etter deg, nytter det ikke å gå der alle andre har gått. Da må du gå over upløyd mark. Og på din vandringsvei vil du også oppdage svakheter og brister i menneskenes natur. Venner vil svikte, kjærlighet vil blekne, og det vil bli tungt å fortsette . Har du da fremdeles MOT til å fortsette din vandring, etter mange nederlag og svik.
"MOT" er å si ja til en operasjon som i værste all kan gjøre deg invalid resten av ditt liv....! Da er du et MODIG menneske!!!
* Som gutten sa når han lå på ryggen i skolegården med skolens verste bølle sittende på brystet sitt : "Du kan slå meg så jeg ligger nede, men inni meg står jeg oppreist !!" Det er MOT!!........♥

Men, anerkjenn alle dine følelser, også de vanskelige; sorg, angst, sinne, tristhet.
Tenk om det gjaldt ditt barn: Da ville du ha anerkjent disse følelsene. Godta deg selv som du er og gi trøst og lindring ... ikke irettesettelser!
Og godta heller ikke at andre irettesetter deg !

Ønsker forøvrig alle en fortsatt fin kveld :)

Til deg...

IKKE FOR NÆR

Ikke for nær
nei ikke for nær
da skygger vi for hverandre
vi vil leve i solen

men ikke for langt borte
for greinene våre må få stryke
hverandre i kveldsvinden

og i de dype nettene
vil vi føle den andres langsomme åndedrett
i takt med stjernene og skyene som driver sakte vekk
og i det første glitter av morgen
vil jeg høre løvet ditt rasle nær meg

ikke for nær
så vi suger næring av samme jord
for da kan vi aldri bli store

men så tett sammen
så vi kan ta i hverandre
når vi er ensomme
og falle nær hverandre
til slutt

Egil Ulateig