Uten tårer...

Jeg ønsker jeg kunne gråte. Gråte over min diagnose, over alle smertene, over all den usikkerheten den fører med seg, over alle problemene den skaper i hverdagen, over alle misforståelsene som oppstår. Jeg ønsker jeg kunne gråte. Gråte over å måtte slite seg gjennom en cellegiftbehandling, som skal virke lindrende, men som jeg ikke vet om den virker i det hele tatt. Gråte over hvor syk jeg blir av cellegiften, slapp og kvalm og desorientert, og med vissenhet i armer og bein, over alle smertene den påfører meg, over hvor sliten og hvordan det tapper meg for krefter å dra til og fra UNN. Jeg ønsker jeg kunne gråte, gråte over å gå i spenning over hva blodprøvene viser, over å være isolert i lengre tid i gangen, over å passe på at jeg ikke må blø, se etter punktblødninger under huden... Jeg ønsker jeg kunne gråte. Men jeg kan ikke det. Jeg kan ikke gråte. Mine lunger tåler ikke det. Da holder jeg på å drukne i overflødig lungevæske i lungesekkene. Bare det å rape eller gjespe forårsaker smerter i lungene. For ikke å snakke om å nyse...da svimer jeg nesten av, av ren skjær smerte. Slik er det å leve med malignt mesoteliom. En del av det. Men jeg lever. Enda lever jeg. Selv om jeg ikke gråter. Mandag er neste evaluering. Har cellegiften virket, og er det noe vits å fortsette med den ? Det får røngtenbildene avgjøre. Men jeg gråter ikke uansett. Det har jeg ikke kapasitet til. Men jeg lever. Enda lever jeg. Det ulevelige. Og jeg er fortsatt meg. Selv om jeg ikke kan gråte, eller rope, eller prate høgt, eller planlegge noe. Jeg kan ikke velge hvordan jeg vil dø. Eller når. Eller hvordan. Jeg kan bare velge hvordan jeg kan leve. Nå.