En helt vanlig onsdagskveld.

Så satt man her igjen, på en helt vanlig onsdagskveld. Den skiller seg lite ut fra andre kvelder. Prøve å klare å være oppe litt, kanskje spise litt, se litt på tv, eller glo på laptopen. Som alle andre kvelder. Hvis jeg ikke er dårlig da, og bare må ligge i senga... Jeg prøver så godt jeg kan å være optimist. Men denne kreftsykdommen tar mere på enn jeg liker å tenke på. Man blir så forandret, både psykisk og fysisk. Man blir slapp, det blir tyngre å tenke, problemer med å klare å følge med i en samtale osv. Og fysisk...jeg kjenner ikke ansiktet mitt igjen i det hele tatt. Kroppen er oppblåst og full av vann. Fra å være et normalt utseende menneske men en slank figur ligner jeg nå mest på en blanding av en hval eller en flodhest. Jeg var 63 kg ( 178 høy ), nå er jeg 105 kg. Det er vondt, det er stygt og jeg har begynt å sky andre mennesker pga av det. Ikke for at jeg kommer meg ut heller, har ikke vært nede i kjelleren siden i oktober, fordi jeg ikke har pust å komme meg opp trappa igjen...bortsett fra da ambulansepersonalet bar meg. For ikke å snakke om alle følgesykdommene man får av dette. I januar hadde jeg hjernedrypp, og nå har jeg på to mnd hatt nyrebekkenbetennelse tre ganger. Og betennelse i kjeven. Min store skrekk er at det skal gå infeksjon i pacemakerområdet. Overlevelsesraten på det er bare på noe over 60 %. Jeg er sliten, sliten av ikke ha et liv. I de tre årene jeg bare lå, tenkte jeg ikke så mye over det, jeg var for dårlig til det. Jeg var helt gul, hele meg, og klarte ikke spise noe,levde på proteindrikker fra apoteket. Her før jul ble jeg også så dårlig at alle trodde at jeg ikke kom til å få oppleve julen. Til og med presten var her. Men så kom jeg meg igjen. Men dette året har virkelig tatt på. Hjernedrypp, innoperasjon av ny pacemaker, flere infeksjoner, isjasj osv...pluss alle plagene med kreften selvfølgelig. Jeg prøver å tenke at det er fint at jeg lever...men jeg lever jo ikke, ikke egentlig, jeg bare eksisterer. Årstidene går meg hus forbi, jeg er aldri ute. Reisene til og fra UNN foregår med ambulansefly. Jeg har flere tenner som må repareres, men aner ikke hvordan jeg skal komme meg til tannlegen... Jeg har hjemmesykepleie flere ganger i uke som er her og steller meg, kreftsykepleier en gang i uka, og lege hver fjerde uke, og ellers hvis det er noe spesielt. Jeg klarer ikke å kle på meg selv, jeg må nesten sitte og sove for å få luft ( har spesialseng ), selv om jeg har oksygen. Heldigvis har jeg en god og snill mann som tar vare på meg. Men jeg føler det blir galt det også, jeg føler jeg bare roter bort tiden hans, han har fortjent noe mye bedre enn dette. Jeg føler meg rett og slett i veien. Han har kunnet hatt et friskt menneske istedenfor meg, og de har kunnet gjort hyggelige ting i lag. Det kan ikke jeg. Jeg kan bare sitte / ligge her. Det verste er at det finnes en medisin som har kunnet hjulpet meg, men den er for dyr for velstandsnorge... Jaja, det ble ikke så positivt dette. Men en ting er jeg glad for. Det er jeg som er syk, ikke et av mine barn...det har vært så mye, mye verre ! Ha en fin natt alle <3