Tung tid....

Da skal jeg prøve å skrive litt her igjen, begynner å bli en stund siden sist. Men kreftene har ikke tillat slike utskeielser som å skrive blogg. Jeg sover mye for tiden, enda mere enn tidligere. Leste i sted at det var ei som hadde vært og gått en tur. Da begynte jeg å tenke på når jeg sist var og gikk en tur...det må være mange år siden det. Når jeg nå er utafor døra er det med ambulanse, og skal jeg noen lengre veia er det med ambulansefly. Jeg kjenner at jeg er veldig sliten nå. Jeg har problemer med å få i meg mat, matlysta er totalt borte. Jeg har vært seks ganger på UNN og tappet lungesekkene bare i år. Nå siste gang fikk jeg satt inn permanent dren i høyre lungesekk, så jeg skal slippe å måtte ta de turene til UNN så ofte. De sliter meg ned, særlig fysisk. Men nå har venstre lungesekk begynt å trøble igjen, slik at jeg måtte tappe det også sist jeg var der. jeg hadde altså dren i begge lungesekkene samtidig. Lite gunstig, men må man så må man. I tillegg fikk jeg infeksjon i venstre lungesekk og ble veldig dårlig, så jeg måtte være mange dager ekstra på sykehuset. Og da vi skulle hjem ble det over et døgn å vente før ambulanse flyet kunne ta turen hitover, dvs til nabokommunen, og deretter nesten en time med ambulanse hit. Det fungerer forsåvidt greit å ha permanent dren. Men har en del smerter innimellom, kan hende drenet gneger inni lungehinna, lite trivelig, og lite trivelige smerter. Har ikke tatt alle stingene enda, skal ta de siste til uka. Operasjonen ble gjort i lokalbedøvelse. Jeg var lovet narkose, men da jeg kom på opersjonsbordet hadde jeg så lav oksygenmetning at det ikke var forsvarlig med narkose. Ganske utrivelig å måtte ta en slik opersjon i bare lokalbedøvelse, men det gikk nå på et vis det også, og de ble nå ferdige. Tankene om min egen situasjon er mange og alle er ikke like koselige. jeg liker dårlig at jeg er blitt så mye slappere i det siste. Mange ganger er jeg bare våken og tar medisin og sover videre. Hjemmesykepleien er her til faste tider og steller sårene, så sover jeg bare videre, uten verken å ha spist eller noe. Kreftene strekker ikke til. jeg vet jo hva slags sykdom jeg har og hvilken vei det går. Og hvor lang tid jeg har igjen kan ingen si noe om. Jeg håper jo enda på at jeg skal klare å komme meg litt, få litt mere krefter, men foreløpig ser det dårlig ut. Men jeg snart to år på overtid av hva legene lovde meg at jeg skulle få leve da jeg fikk diagnosen, ikke verst bare det. Jeg tenker på mine nærmeste, særlig mine barn og min mann, hvordan skal det gå med dem når jeg er borte. Har sagt til min mann at jeg håper han finner seg en annen dame når jeg dør, han er enda ung og fortjener lykke i livet sitt. Jeg håper det går bra med mine barn og at de får det godt her i livet. Dette ble mange vanskelige tanker, men slik er det å være palliativ, muligens delvis terminal kreftsyk. Jeg har slett ikke lyst å dø. Men verken jeg eller andre kan bestemme over det. Nå har jeg iallefall fått dren på den en lungehinna slik at jeg slipper å drukne av pleuravæske den dagen jeg ikke lengre klarer å dra til UNN mere. Må nok ha på venstre side også, så snart råd er. Føler meg som en liten kuriositet, nå har jeg både pacemaker og dren innoperert i høyre lungehinne, tror ikke det er så veldig mange som har det. Nå har jeg ikke krefter å skrive mere i kveld, jeg blir fort sliten for tiden. Ønsker alle en fin natt og noen vakre dager fremover, klem <3