mandag 26. mai 2014

Tunge dager...

Da skal jeg prøve å skrive noen ord her, er en stund siden sist fordi kreftene ikke har strukket til. I dag har jeg klart å sitte oppe noen timer, men det er blitt merkbart mye kortere enn for en en stund tilbake. Den 7 mai var jeg i nabokommunen og tok røngtenbilde av lungesekkene. De viste betydelig mye væske der, noe jeg hadde mistenkt i lengre tid da jeg var veldig tungpustet og slapp. Jeg klarte å komme meg ned på toalettet men ikke opp igjen, det hadde jeg ikke pust til. jeg ble derfor innlagt på sykestua her for medisinering og oksygen. Der ble jeg liggende i nesten en uke før det gikk opp for de på UNN hvor dårlig jeg egentlig var. Fastlegen min her var ikke å få tak i da, så det ble en annen lege som måtte ta tak i det da, og da ble det selvfølgelig andre prosedyrer. Hvorvidt de hadde sett på røngtenbildene mine på UNN før jeg kom dit vet jeg ikke, men det virket ikke slik. Nok om det. Det ble iallefall bestemt at jeg skulle kjøres med ambulanse til nabokommunen og videre til UNN med fly derfra. Men akkurat den dagen kunne ikke flyet lande i Sørkjosen så det ble en lang, vond og utmattende kjøretur til Tromsø. Ambulansepersonalet loggførte at en slik tur måtte ikke skje igjen. Da var det en uke igjen til den planlagte operasjonen av permanent dren var planlagt, men jeg hadde så lav oksygenmetning, selv med surstoff at så lenge gikk det ikke an å vente. Og på røngtenavd var det ikke kapasitet til en slik operasjon nå, så det ble vanlig tapping, og det øyeblikkelig. Og det gjorde vondt, det har bare blitt vondere og vondere for hver gang de skal stikke, både på grunn av spredning av kreften og for at bedøvelsen ikke virker så godt mere. Men jeg var heldig å fikk ha min mann med inn på operasjonsstua, og det hjalp godt, han hjalp med å holde meg oppe,både psykisk og fysisk, fordi jeg var så slapp at det var fare for at jeg kunne falle. Men å sette inn et slikt dren bør helst gjøres i sittende tilstand pga faren for å punktere lungen. Like vel var det det som skjedde, lungen ble punktert men heldigvis ikke i så stor grad, men nok til at det var betenkelig. Dette ble oppdaget den siste dagen da de tok røngten. Men selve tappingen gikk greit, de tok det over fire dager. Så fikk jeg lov å dra hjem. Men vel hjemme fikk jeg grusomme smerter i lungen og både vi og legen mistenkte at lungen var falt helt sammen. Heldigvis var det ikke slik, men bare en vanlig lungebetennelse, og etterverk etter innstikkinga. Legen hadde vært nødt å stikke i beihinna. Smertene vedvarte i flere dager men ga seg litt for hver dag, heldigvis. Og fredag var det på nytt å få legehjelp...da hadde jeg utviklet en nyrebekkenbetennelse, noe jeg alltid gjør etter å ha vært på UNN. Rart at de ikke klarer å holde toalettene rene der. Å slite med en så alvorlig sykdom er tungt, både fysisk og psykisk. Alltid er det noe, og ma vet liksom aldri hva man kan vente seg neste dag. Jeg er blitt merkbart svakere i det siste. Nå er planlagt innoperasjon av permanent dren den 18 juni, håper bare væskeansamlinga ikke blir så høyt før da. Og venstre lunge må tappes. Men hva om venstre lunge må tappes mens jeg har det permanente drenet inne? Det skal jo ikke gjøres noe med to lunger samtidig, i tilfelle noe skulle gå galt. Skremmende. Psyksisk er jeg vel litt roligere enn her tidligere, jeg er liksom så slapp at jeg klarer ikke å bekymre meg så mye. Men jeg tenker mye på den belastningen alt dette må være for mine nærmeste. Det skjærer meg i hjertet å måtte dem dette. Dette ble bare noen tanker i en kveldsstund, kjenner at jeg ikke har den kapasiteten å skrive som jeg hadde tidligere. Vil få ønske alle en flott ny uke, klem <3