Hverdagsengelen...

Jeg ser at engelen din er sliten nå. Den har gått med deg,når venner har gått fra. Den viste veien når du gikk deg vill. Den har felt tårer for deg,når ikke du har klart det. Den har plukket blomster du ikke så. Den har sittet nederst i stupet,og tatt deg imot når du falt. Den er sliten nå,men å gi seg,finnes ikke. Så den reiser seg og børster av vingene,og går videre med deg.
En nydelig visjon...
Og kanskje er det slik...at når vi snubler, og faller i vår egen fortvilelse, når kreftene ikke strekker til, verken de fysiske eller psykiske, er det noen som passer på oss.
Noen som er der, noen vi ikke ser.
Det kan til og med hende at de faktisk er fysiske.
Men vi ser de ikke likevel.
Fordi vi er lukket inn i vår egen smerte, og har nok med oss selv, der og da.
Til tider er det nok slik.
Ingen kan være på topp, hele tiden.
Og enkelte situasjoner er tøffere enn andre, å takle.
Men så lysner tåka....og man ser...
Man ser de som har stått støtt ved vår side, hele tiden.
Disse englene i hverdagen.
Som aldri får noen medalje.
Som knapt nok får en takk, men kritikk for den ene tingen de ikke mestret så godt.
Man må ikke bi så blind i sin egen smerte, at man ikke ser at andre også lir, til og med lir med en.
Derfor :Takk.
Inderlig takk, til de, og den som står ved min side, som hjelper meg, som trøster meg når jeg ligger nede.
Som ikke kritiserer, men gleder seg med meg, når jeg atter en gang klarer å reise meg.
Det handler ikke om hvor mange ganger man faller, eller om hvor mange ganger man klarer å reise seg.
Det handler om alle de gangene man fant, eller fikk hjelp til, å finne en grunn til å reise seg.
Takk.
Hverdagsengelen min.

Fokus...

Ingen isolasjon...enda.
Rart hvordan fokuset forandrer seg etter hvilken livssituasjon man havner i.
Men det er vel naturlig, i alle sammenhenger.
Har følt meg mye bedre etter denne cellegiftkuren, enn etter den forrige.
Det kan selvfølgelig ha noe med at jeg nå fikk dose etter min egen kroppsvekt, og ikke 25 % mere enn mine kvadratmeter.
Så får vi se, er formen bedre fordi at cellegiftkurene har virket, eller er dette bare et blaff...?
Det er sannelig ikke godt å si, og bare framtiden kan gi svar på det.
Så får man prøve å leve i nuet, som best man kan, og ikke gruble for mye.
Lettere sagt, enn gjort...
Med min diagnose, og prognose er det ikke bare å "carpe diem".
Dagen, og nettene fanger meg, alt etter hvordan formen svinger.
Og tankeprosseroren går ikke an å bare slå av...
Selvfølgelig gjør den ikke det, og den som sier det, lyver både for seg selv og andre.
Man er nødt å stå i det, uansett.
Vel, vel, det blir som det blir.
Og tiden fremover blir...spennende...på et merkelig, rart vis...