Å leve med kreft...

Å leve med kreft er oppskrytt. Livet blir aldri mere det samme. Uansett hvordan man agerer sniker det seg inn overalt. Nå har jeg bl.a. hatt vanvittige smerter i over en mnd, pga medisinbytte på apoteket. Men det er bare en del av det... Kreftspøkelset lurer i bakgrunnen, uansett hva man skal foreta seg. Ikke kan man planlegge noe, og enkelte dager nekter kroppen totalt å samarbeide, det er nesten som den bare ønsker å segne om... For ikke å snakke om alle bivirkningene av medisinene og cellegifta...fysj! Jeg har dessuten fått klar beskjed om at jeg aldri vil kunne bli frisk av denne dritten. Men er visstnok etter forholdene bedre enn legene forventet i utgangspunktet. Og det bør man kanskje være takknemmlig over... Likevel avskyr jeg denne sykdommen som har forringet min livskvalitet til det ugjenkjennelige. Ikke kan jeg ditt og ikke kan jeg datt...fordi jeg har kreft, med all den dritt den medfører. Javisst er jeg glad for å være i live enda. Men å måtte leve med kreft, som det så "fint" heter, er slett ikke noe å trakte etter. Tror ikke det er det menneske på jord som ønsker seg det. Men det er bedre enn å være død... Heldigvis har det psykiske holdt...hittil. Og det er da noe... I lange tider kan jeg faktisk "glemme" at jeg har kreft. Men så skjer det et eller annet, som minner meg på det. Og det skaper en kraftig irritasjon i meg. Forbaskede dritt!