Langsom tid...

Det er vondt å være syk. Det er ekstra vondt å være syk lenge. Men jeg skal ikke klage, alternativet er verre. Jeg ble forespeilet om å være død innen 9 mnd. Dette var i januar 2012. Det vil si over tre år siden. Det betyr også at jeg har vært syk all denne tiden, pluss alle årene før jeg fikk diagnosen. Det gjør noe med folk å være så syk. Man ramler helt ut av det sosiale systemet. Venner blir borte, og ting man tidligere tok for gitt blir også borte. De man ser er stort sett den nærmeste og sykepleierne. Men jeg er takknemlig, tross alt. Jeg har fått lov å leve. Men det er ikke noe liv å trakte etter. Man trenger hjelp til den minste ting. Bare det å klare å gå over gulvet er av og til uoverkommelig. Man må ha hjelp til dusjing etc. Skjønt jeg kan ikke dusje mere, jeg har to dren innoperert i lungene, og det kan ikke komme vann inn dit. Så det blir grundig kroppsvask. Hårvask må jeg ta hos frisøren da det blir vanskelig å bøye seg over badekaret grunnet drenene. Livet går langsomt. Jeg har ikke kapasitet verken å lese eller å strikke mere, ting jeg tidligere var meget glad i. Det er lenge,lenge siden jeg har kunnet gjort det. Så det blir litt data og litt tv, Mesteparten av tiden sover jeg. Matlysta er det så som så med. Jeg kjenner at jeg er sliten, psykisk sliten av å være så syk, av aldri å klare noe. Det blir lite prating...man har lite å prate om, det skjer ingenting mere. Av og til kjennes det ut som om jeg er levende død. Folk prater om været...venter på sommeren. Den får jeg ikke deltatt i. Skulle så ønske jeg hadde noe positivt å skrive om...men i kveld ble det vanskelig. Håper alle som leser dette har det bra. Ønsker dere en flott sommer, klem <3