Du tåler at jeg forteller deg min historie.
Du tåler å høre det som ikke er vakkert.
Du tåler at jeg har mistet all verdighet og selvtillit.
Du tåler at jeg bryter sammen foran deg.
Du tåler at jeg oppfører meg som jeg gjør.
...Du tåler at jeg lever ut vonde følelser.
Du tåler MEG og det får meg til å føle meg trygg.
Du sier også at du tåler min historie.
Hvorfor det?
Man skal være være varsom med å si at man tåler, det er ikke sikkert at alle tåler at andre tåler...den smerten som ikke rammet dem selv.
Eller sier at de forstår...når de egentlig ikke har peiling.
Å få vite noe om andre er en tillitserklæring, og skal behandles med RESPEKT.
Bare den som kan forstå at hvert individ har sin egen historie, kan noen gang bli i stand til også å forstå seg selv.
Ens egne opplevelser er kun ens egne, og kan aldri forandres på av andre.
Den som prøver å forstå andre ut fra seg selv, har egentlig ikke forstått noenting.
De har heller ikke gjort seg fortjent til den gaven det er å få vite noe om andre.
Tillit og respekt hører sammen...men tåle?
