Hvis du går gjennom et helvete, fortsett å gå...

Livet handler ikke bare om alle de gangene vi falt, nesten gav opp, og reiste oss igjen - men det handler om når vi finner styrken til å ville fortsette...

A long hug...

I won't promise to be your friend forever, because I won't live that long. But let me be your friend as long as I live.

Courage is what it takes to stand up and speak; courage is also what it takes to sit down and listen.

Inner peace is not based on possessions, power or prestige. But on relationships with people you love and respect.

There is nothing easier than saying "just wait".. but there is nothing more unbearable than "just wait".

But sometimes it is all we can do...just wait...

And then we finds yourself in the middle of nowhere, and sometimes in the middle of nowhere, we finds ourselfes...

Just like that...

Words dont work everytime.Sometimes all u need is a long hug...

Med små bokstaver...

Det lyser i mot meg...fra overalt...kreft...nesten så det er skrevet i neonbokstaver...mistet min kone i kreft...da min mann døde av kreft...uhelbredelig kreft...leve med kreft...det er liksom...overalt...i blader, på tv, på nettet, osv.
Kreften har invadert livet mitt...
Eller ?
Nei.
Ja, jeg har fått en diagnose...kreft...
Men jeg nekter å gi den større plass i mitt liv, enn strengt tatt nødvendig.
Livet består slett ikke bare av det, en diagnose.
Livet er så mye, mye, mere.
Og det holder lenge at jeg har fått kreft, om jeg ikke skal være nødt å bruke en masse energi både på å tenke, og prate om den.
Når det finnes det masse annet å være opptatt av.
Noen tror kanskje at jeg prøver å lure meg selv...
Men jeg har et helt liv bak meg, som "pasient"...
Det kommer "godt med" nå.
Et langt liv har lært meg at det går fint an å bruke tankens kraft, til å velge hva mine dager skal inneholde.
Jeg nekter derfor å synke hen, i enda en patologisk bokstavering.
Jeg er så mye mere enn det.
Jeg er fortsatt meg, på godt og vondt.
Og det akter jeg å fortsette å være.
En av grunnene til at jeg skriver denne bloggen, er nettopp for å slippe å prate så mye om hva som feiler meg, til folk rundt meg.
Vi kan heller prate om andre ting, og så kan de som gidder velge, eller velge bort å høre noe om dette...dvs, gå inn her å lese, eller la være.
Folk skal slippe å måtte tro at straks de ser meg, må de forholde seg til at jeg er .....syk.
Jeg er fortsatt helt den samme som tidligere...ikke biter jeg, og jeg er ganske renslig...
Og kreften, den vil jeg gi så små bokstaver som mulig, i livet mitt.
Jeg velger LIVET.

En styrke...

Hvis jeg har det vondt, ønsker jeg å kunne akseptere det - prøve å stå i det uten å flykte. Hvis jeg opplever frykt, kan jeg heller innrømme det enn å prøve å skjule det. Å oppleve min egen frykt kan gjøre meg så engstelig at jeg prøver å late som den ikke er der. Dette er en elendig krykke for å holde meg oppreist. Å eie min egen frykt gir meg faktisk styrke. Da blir jeg ikke så lett overrumplet eller altfor satt ut av det som skremmer meg. Når jeg vet at jeg er redd, er jeg i en sterkere psykologisk posisjon enn når jeg benekter at det er en del av meg selv.

Det er greit å være redd.


Lånt av Endre Seljelid.

Trodde dem ja....

Her kan ikke du være, her er jo ikke vann, si dem...
Og hvorfor er det ikke vann her...nei, for det er kommunikasjonssvikt hos de ansvarlige.
Men her blir jeg.
Når ikke annet har klart å fordrive meg herfra, skal ikke vannmangel få gjøre det heller.
Det må da kunne gå an å få tint vannrørene inn hit, nå når de er blitt klar over problemet?
Så får det ta den tid det trenger...
For her blir jeg.
Uansett.
Stahønsa, har dere hørt om henne...?
En av de er...meg.

Hmm...

Kanskje det egentlig er noe feil med meg...noe mere feil enn kreftsykdom, og div andre plager..?
Men jeg er ikke lei meg for beskjeden jeg fikk i dag.
Og hva skulle det tjene til, å være lei seg?
Jeg visste jo fra før at jeg har kreft, asbestkreft, type mesoteliom.
Jeg er tvert i mot glad.
Glad for å slippe å gjennomgå flere undersøkelser på UNN, smertefulle, pinefulle undersøkelser, som uansett ikke ville føre til noe annet enn den behandlingen jeg har blitt forespeilet, en helt ny type cellegift, som man foreløpig ikke vet hvordan den vil virke.
Men den er iallefall utviklet spesielt mot asbestkreft.
Nå slipper jeg å være mere på Unn, slipper å gå igjennom alt mulig, bare for at det er prosedyre, noe jeg faktisk selv har argumentert i mot, og etterlyst logikken av.
De klarte ikke å gi meg fullgode svar, og måtte til slutt gi meg rett.
Jeg har gjennomgått nok der nå, foreløpig.
Ingen vet hva fremtiden vil bringe, for noen av oss.
Men etter å ha blitt røngtenbestrålt tre ganger i døgnet, sier det seg selv at selv røngtenlegene ga meg rett...det finnes grenser for hvor mye man skal utsettes for røngtenstråler, over kort tid...
Og med en halv lunge til rådighet, fikk jeg medhold hos kardiologene, null narkoseundersøkelser på meg, det er rett og slett ikke forsvarlig.
Særlig ikke med tanke på at jeg har hatt hjerneinfarkt, og har pacemaker.
Så jeg er glad, foreløpig er jeg glad.
Hva jeg er i morgen, kan jeg ikke forskuttere.
Nå får jeg det akkurat slik jeg ønsket meg, å være hjemme.
Jeg får styre min egen hverdag, i den grad det går an, jeg slipper å avlive Pus.
Jeg slipper å bli lagt i en seng på en institusjon.
Jeg har fremdeles bestemmelsesrett over meg selv, og min sykdom.
Jeg har et fantastisk kreftteam rundt meg, og mine pårørende.
Legen min ringer meg hver dag, og følger meg opp, bare det å ha fått en fast lege å forholde seg til betyr enormt mye.
Og jeg får bli hentet til og fra behandling.
PET scanninga lurer i bakgrunnen...vel, det får jeg ta...da.
Da får det så være at jeg enkelte dager bare må sove, at jeg er så avkreftet at jeg bare må ligge, ligge og få oksygen, og...sove.
Jeg er totalt smertefri.
Magen plager meg noe...men det har den gjort i 30 år, og jeg ville antakeligvis ha dødd av rent sjokk, om den plutselig skulle begynne å oppføre seg normalt.
Kateter er heller ikke fremmed for meg.
Så i dag er jeg glad.
Kanskje det dumt, men jeg er nå det.
Så får jeg heller en annen dag irritere meg videre over at jeg gikk i to og et halvt år med vanvittige smerter.
Men ikke i dag.
I dag skal jeg være glad.

Veien...

Forsiktig trår jeg veien.
Hvem vet. Jeg er trøtt. Av å mase. Å kave. Av å påstå at noe er galt, be om hjelp. Og ikke få tilstrekkelig.
Kroppen streiker. Det ser ut som den samme veien, men nå er den så tung å gå! Jeg snubler stadig, ulent og bratt som det plutselig er. Tankene forvirres og fortvilelsen fukter helt inntil kroppen. Bevegelsene blir stivere. Nesten forsteinet.
Jeg går etter den samme veien, dag etter dag. Ingenting endrer seg, annet enn årstidene. Tror jeg. Umerkelig bærer jeg tyngre enn før. Går inn i en pendlerbane av stress. Jeg blir hengende i et mønster, et nett av rutine og vane og reaksjon, på emosjoner og engstelse fra de rundt meg. For hvert nivå, venner jeg meg til det. Det blir normaltilstanden.
Tåke kommer krypende, velter opp av grøfta og skjuler veien. Hindrer sikten. Jeg har gått meg vill.
Mitt eget liv. Jeg skal ikke og vil ikke leve andres. Eller drømme. Jeg skal leve virkeligheten.
Jeg er meg. Og bare det. Jeg er ikke en forlenget del av andre, eller et vedheng til noen. Bare meg.
Og de som ikke kan godta det, og respektere det, har heller ikke noe de verken skal si, eller mene, på vegne av meg.
Forsiktig trår jeg veien. Går sakte, et steg om gangen. Håpet tent for sikt og fremdrift.
Faren over. For denne gang.
Og veien går...videre.

Kampen mot lungekreft...er startet...

Avgjort...

Så var det avgjort.
Ingen mere Unn.
Ingen mere utredning.
Det er ikke forsvarlig.
Men behandling med cellegift, oppstart førstkommende mandag.
Prognose : Ukjent.
Men jeg er godt smertelindret, og ved godt mot :)