mandag 28. april 2014

Utmattende...

I dag er det tre uker siden jeg kom i fra UNN, tre uker siden forrige tapping. Og det har vært tre vonde uker. Dagen etter at jeg kom hjem døde en av mine aller beste venner. Jeg var traumatisert etter et heller dårlig og forvirrende opphold på UNN, hadde mye vondt i stikkstedet og der hvor drenet hadde vært. Så fikk jeg nyrebekkenbetennelse, med derpåløpende infeksjon i magen av antibiotikaen jeg ble nødt til å ta. Påska gikk noenelunde greit, selv om stemninga her ikke var på topp. Men så kom det en ny nedtur, jeg kom meg ikke i begravelsen til min venn, og det gjorde veldig vondt. Heldigvis tok søsteren hans seg tid til å komme hit og snakke litt med meg. Det varmet, godt at det finnes slike hjertegode mennesker i verden. Men smertene mine har økt på, selv om dosen av smertestillende er mere enn fordoblet. Og jeg kjenner at jeg begynner å trenge oksygen igjen. Det var virkelig en strek i regninga. Har pleuravæsken virkelig kommet så fort tilbake...etter bare tre uker ? Jeg liker slett ikke denne utviklingen. Men sykdommen bryr seg såviist ikke om hva jeg liker. Nå når jeg endelig hadde begynt å få litt indre ro, er det visst igang med ny runde med røngten, tur til UNN og tapping, med all den utmattelsen og smertene det medfører. Jeg blir visst nytt til å takke ja til til et permanent dren, særlig hvis væskeopphpningen skal gå i denne farta. Kreftsykepleieren ville ha meg inn på sykestua i dag, for å få hjelp og pleie og oksygen der. Og desverre, jeg kjenner at jeg trenger det. Men jeg vil ikke dra så lenge min sønn enda er hjemme, han skal være til fredag. Det har vært utrolig koselig å ha ham hjemme en tid nå, det smerter meg veldig at han bor så langt unna, både han og en av de andre sønnene mine. Familie ar ekstra viktig når man er så syk. Og når det gjelder permanent dren er der enda en ting å ta hensyn til. Man kan ha det bare i 9 mnd før det må fjernes. Og hvordan er jeg da? Har jeg da krefter å begynne å dra inn til UNN for tapping? Batteriet på pacemakeren min er også snart oppbrukt, jeg bør iallefall ha et nytt innen utgangen av året. Og klarer jeg en slik operasjon, for ikke å snakke om, vil de meg ny pacemaker når jer er palliativ, evt terminal ? Jeg har ikke egnrymte, så det er ganske vanskelig alt dette. Det ser nesten ut som om jeg helst bør være død innen ni mnd, men slik går det jo ikke an å tenke. Men jeg kjenner at jeg blir sliten i hodet av å tenke på alt dette, og samtidig kjenne hvordan jeg stadig blir dårligere. Kreften er nok meget aktiv nå. Vi skal alle dø en gang, men inegn vet dagen og timen. Heldigvis. Men jeg kjenner at jeg er sliten, mere sliten enn vanlig. heldigvis får jeg sove. Det er min styrke. Jeg klarer å sove bort både fra smerter og bekymringer og alt som følger med denne sykdommen. Men av til tenker jeg, selv om jeg vet at det stygt, at når jeg alt skulle få kreft, hvorfor kunne jeg ikke få en type kreft som var mere vanlig, en kreft som legene kjente til. Og sist men ikke minst, en type kreft som ikke krevde så mye styr. Jeg ville mye heller ha ønsket å bare få være syk i fred, og dø når tiden var inne istedenfor alt dette strevet som følger med denne typen kreft. All denne tappingen det sliter meg ned. Og det har etterhvert blitt veldig smertefullt. Lokalbedøvelsen virker dårlig i et kreftområde, og det er jo logisk. Jeg vil bli frisk, jeg vil leve, jeg vil se evt barnebarn vokse opp. Men slik vil det nok ikke gå. Men jeg ønsker i det minste å få være syk i fred, uten alt dette som gjør meg så utmattet. Pleuravæske...bare ordet gjør meg uvel... Ja, ja det er lite å gjøre med det. Man får bare prøve å ta hver dag som den kommer og prøve å gjøre det beste ut av det. Selv om det er veldig lite jeg klarer å gjøre, så sliten og nedkjørt som jeg er av sykdom nå. En liten oppdatering fra meg en kveldsstund. Ønsker alle en fin uke, klem <3.