Jeg hadde ikke grått før det. Men jeg var totalt utmattet. Det var kroppen min som gråt.
Jeg var utmattet av spenning, og følelsen av å påføre mine nærmeste smerte.
Over å ikke vite om jeg ville kunne fortelle mine nærmeste positive nyheter i dag, over å føle at jeg skader deres sjel, med denne sykdommen jeg har fått, over å føle meg som en belastning, å ikke strekke til, verken som mor, kjæreste, datter, søster eller venn.
Over å ikke lenger kunne være den som beskytter og ivaretar, men den som trenger.
Den som trenger omsorg og trøst, og hjelp og pleie.
Min identitet er truet.
Jeg klarer mye mindre enn tidligere.
Det blir altfor mye på "de andre".
Og nei, det ble ingen PET scanning på meg, forløpig.
Ikke cellegiftkurer heller.
Neutrofilene er altfor lave, faretruende lave, pluss en infeksjon på toppen av det.
Så alt ble utsatt, inntil videre.
Og jeg ble...skyldig...i en forbrytelse jeg ikke har begått.
Men dog.
Skyldig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar