Ordene bare forsvant, ble fortrengt av en virkelighet som ble så uvirkelig at det ikke fantes ord mere.
Den viktige PET scanninga som skulle vise omfanget av sykdommen i kroppen, var plutselig ikke viktig mere.
Ingenting var viktig.
Selv ikke at jeg hadde en skyhøy crp, og feil antibiotika.
Selv det måtte det krangles om.
Sånn er det å bo i utkantstrøk, hvor turnuslegen er mere opptatt av hva klokken er, enn å hjelpe pasienten (iallefall virker det slik, til tider).
Har det vært midt på natten, har jeg kunna skjønt det, men dette var tidlig på kvelden.
Til tross for feberkramper og sterke smerter i ryggen, og neutrofiler på langt under 1, ble vi bedt om å se det an til neste dag, og ringe kreftsykepleier da.
Og jeg er slett ikke den som ringer legevakta unødvendig, tvert i mot.
Jeg har flere ganger fått korreks av fastlegen, for ikke å ha tatt kontakt.
Kanskje derfor jeg gikk så lenge med kreftsykdommen i kroppen...har så mange plager, at alt gikk i samme dungen.
For hva er hva, liksom...litt vondt her, og litt vondt der, slapp, etc.?
Nok om det, tilbake til den aktuelle episoden, turnuslegen ble til slutt villig å undersøke meg.
Og jeg fikk rett sort antibiotika, og (etter eget ønske, sluppet hjem igjen, med ambulanse).
For jeg ligger ikke på sykehuset mere enn jeg må.
Med beskjed om videre isolasjon, som har vart i snart fire uker nå.
Men jeg ble liggende hjemme, dvs i den grad jeg måtte.
For jeg tvingte meg opp, tvingte meg å tenke på andre ting, enn at jeg var syk.
Om noen spurte hvordan det jeg, svarte jeg i hytt og pine, for det gikk jo stort sett bra, gjorde det ikke det?
For hva er bra?
Det som er bra nå, er iallefall at det ser ut som infeksjonen i nyrene er slått tilbake, jeg kan ta cellegiftkuren på mandag, selv om det ble en ukes utsettelse.
PET scanninga får jeg evt ta en gang senere, selv om de da ikke vil kunne ha noe å sammenligne med.
Men de får iallefall statusrapport...da.
Og nå, nå når jeg er litt bedre, kom ordene tilbake, tankene også.
Tankene på hva jeg gikk glipp av de her fjorten dagene jeg har slitt med en alvorlig infeksjon, noe jeg i utgangspunktet trodde var reaksjon på cellegifta.
Men jeg lever, jeg lever enda, tross alle odds, tross alle gangene legene mente at dette mest sansynnlig ikke går bra...
Men av og til forsvinner ordene, og tankene.
Er det kroppen og sinnets måte å overleve på?
Å fortrenge det de ikke har bruk for, der og da?
Jeg tror det.
Jeg tror at menneskesinnet er så viselig innrettet at når det virkelig røyner på, går energiene dit det behøves mest, og andre deler av kroppen går i dvale.
Og her sitter jeg, og "ser" på Frustrerte Fruer, dvs jeg ser jo ikke, jeg skriver, men jeg ser likevel :)
Det snakkes så mye om nye muligheter, nye sjanser.
Men hva med de som ikke har flere muligheter, som ikke får flere sjanser?
Som knapt kommer seg opp av, eller klarer å snu seg i sengen, som ikke får mat i seg?
Hva skal man si til dem?
Hva hjelper det da med ord?
Av og til er ordene bare i veien for det man skal uttrykke.
Det er da man skjønner at det som virkelig er viktig, er tilstedeværelse.
Å være til stede, for seg selv, for andre.
Og ikke bare forkludre alt med ord.
Av og til er faktisk helt greit at ordene blir borte.
Alt til sin tid.
Og nå har jeg brukt en masse ord på å beskrive en totalt intetsigende situasjon.
For de fleste.
Men for meg er det et redskap til å huske.
Og til å formidle hva som skjer her, eller rettere sagt, hvor lite som skjer her :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar