Fikk med meg en liten bok, hvor jeg skulle skrive logg over bivirkningene jeg fikk av cellegifta, da jeg er med i et prøveprosjekt.
Men her er det ikke mye å hente, for den den loggen er totalt tom, akkurat som hjernen min.
Kan ikke annet enn å le, egentlig.
Ingen vet riktig hva jeg kan forvente meg av bivirkninger, og da vet slett ikke jeg det.
For hva er hva oppi dette ?
Og det lille jeg ble forespeilet, ble helt annerledes enn hva de sa.
Når man har et så komplekst sykdomsbilde som jeg, pluss et utall nye medisiner, med alle deres bivirkninger, hvordan i himmelens navn skal jeg kunne skille ut og peke på, at akkurat det og det skyldes cellegifta?
Det går jo bare ikke an.
Får sette min lit til at når jeg en gang får hodet tilbake i noenlunde funksjonabel form, får jeg skrive ned det jeg husker, og ta resten etterhvert.
Og det hjelper slett ikke på at kreftsykepleieren "lånte" med seg "loggboka" mi, og glemte å levere den tilbake.
Lucky me :)
Leksefri :)
Så får vi håpe at cellegifta virker, NOE må den da virke på...?
Og fortsette å glede meg over at blodprøvene i dag, på den kritiske blodprøvedagen, var mye bedre enn forventet...dvs, at de friske cellene "stod han av", enda så langt fremskreden kreftsykdom som jeg har.
Ja, vi "har stått han av"...så langt.
Til tross for kvalme, total utmattelse og hodepine.
Se der ja, der kom tre ting...
Kan jo egentlig bare ta utskrift av dette, og gi kreftlegen neste gang.
For til da har jeg helt sikkert glemt, hva jeg husker, akkurat nå.
Kanskje det er dette som er å ha "et lyst øyeblikk" ?
Da er det isåfall lenge mellom hver sånne her...
Og ingen skal si at det er enkelt.
Men er det egentlig noe som er enkelt?
Neppe.
Men det gjelder så godt man kan å ikke miste motet...
MOT er evnen til å gå fra nederlag til nederlag uten å miste entusiasmen. Det er å tørre å møte sin frykt igjen og igjen. For hvis du stadig bekjemper din frykt, så utvikler du etterhvert et MOT som gjør deg i stand til å nå dine drømmer. Det gjør deg i stand til å forsere de hinder du tidligere har fryktet. Når folk har slått døren igjen i ansiktet ditt tilstrekkelig mange ganger slutter du etterhvert å ta det personlig!
* MOT er å tørre å følge sine egne drømmer, og tråkke opp sin egen sti gjennom livet, og ikke følge hovedveien. For hvis du vil sette spor etter deg, nytter det ikke å gå der alle andre har gått. Da må du gå over upløyd mark. Og på din vandringsvei vil du også oppdage svakheter og brister i menneskenes natur. Venner vil svikte, kjærlighet vil blekne, og det vil bli tungt å fortsette . Har du da fremdeles MOT til å fortsette din vandring, etter mange nederlag og svik.
"MOT" er å si ja til en operasjon som i værste all kan gjøre deg invalid resten av ditt liv....! Da er du et MODIG menneske!!!
* Som gutten sa når han lå på ryggen i skolegården med skolens verste bølle sittende på brystet sitt : "Du kan slå meg så jeg ligger nede, men inni meg står jeg oppreist !!" Det er MOT!!........♥
Men, anerkjenn alle dine følelser, også de vanskelige; sorg, angst, sinne, tristhet.
Tenk om det gjaldt ditt barn: Da ville du ha anerkjent disse følelsene. Godta deg selv som du er og gi trøst og lindring ... ikke irettesettelser!
Og godta heller ikke at andre irettesetter deg !
Ønsker forøvrig alle en fortsatt fin kveld :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar