Vel overstått...

Da var en jul over, og ryddet bort. Jula fikk jeg tildels med meg, med bortryddinga har gått meg fullstendig hus forbi. Jeg har vært totalt sengeliggende, og leger og sykepleiere har vandret ut og inn her...uten at jeg helt har fått det heller med meg. Til slutt ble det bestemt at jeg skulle flyttes til sykestua, iallefall for i en periode. Men, merkelig nok, i dag er jeg litt bedre, så den flyttinga er utsatt, foreløpig. Håper bare jeg klarer å unngå det. Har vært på lungerøngten i dag, er veldig spent på resultatene. Det er ingen spøk å ha en alvorlig kreftsykdom, som ingen kan spå fremtidsforløpet av. Og man gjør seg mange tanker, der man ligger helt utmattet og kikker i veggen, og lurer på om man kan mase på sine nærmeste om å få litt vann, eller om det er gått for kort tid siden sist. Man lurer også også på om man har fått sagt det man skulle, sagt de rette tingene, brukt tida rett... Man lurer også på om man begynner å bli en for stor belastning for sine nærmeste... Kanskje de egentlig har hatt det bedre om jeg flyttet permanent til en helseinstitusjon. Jeg har jo hjemmesykepleie, men belstningen blir uansett størst på de nærmeste.

Man lurer på så mangt... Som f.eks på hvordan mine kjære vil huske meg...vil de huske meg for den jeg var når jeg var frisk, eller vil de huske den som sykdommen har gjort meg til... Det er mange ting å tenke på, og jeg fikk god tid til å tenke, enda bedre enn ellers... Jeg lurte på om dette var begynnelsen på slutten... Jeg var ikke redd, jeg var for sliten til det. Men jeg var lei meg...lei meg for alt jeg ikke hadde fått sagt, alt jeg ikke hadde fått gjort... Og ikke minst lei meg for alle de fremtidigige små og store hendelser jeg kanskje ikke skulle få være med på... En av mine sønner fikk betennelse i en tann og influensa samtidig...og jeg var lei meg for at jeg ikke kunne morsrollen slik som jeg ønsket, osv... Og hva med fremtiden...hva med når jeg evt er borte...hvem skal fylle morsrollen? Hva med alle mine kjære, som jeg så gjerne skulle ha vært der for...? Hva med...til slutt måtte jeg bare prøve å legge bort tankespinnet. Det er uansett ingenting jeg kan gjøre med det. Annet enn å prøve å være til stede så godt jeg kan, mens jeg enda er her. Og enda er jeg her. Jeg kom meg gjennom denne runden også. Vel overstått. Så langt.