mandag 26. november 2012

Lei...

Nå er jeg lei, virkelig lei. Ja, jeg vet jeg burde være takknemlig for livet og alt det der. Men av og til røyner det mere på enn godt er. Når man er så slapp at man ikke overhodet klarer å gjøre noen ting. Jeg begynte å strikke et par lester i januar...er nesten ferdig med den andre, kreftene strekker ikke til Matlysta er forsvunnet forlengst...å få i seg mat er en daglig kamp... Kroppen går på laveste gir, og alt er egentlig en kamp. Og nå er det snart jul...for meg blir det den fjerde jula på rad jeg ikke har hatt krefter å delta i forberedelsene til, men bare denne siste gangen vet jeg at det kommer av kreften. Kreften som herjer i kroppen min. De tidligere årene har jeg ikke visst hva som ga meg slike sinnsyke smerter, og at jeg alltid var så fri for krefter. I følge min lege skulle mitt liv egentlig ha vært over nå. Men jeg er nå her...enda. Barna kommer jevnlig på besøk, noe jeg er veldig takknemlig for. Men jeg skulle egentlig ønske det annerledes. Jeg skulle ønske jeg var frisk og kunne stelle til jul på et normalt vis, og at barna kom hjem til jul, så kunne vi alle kose oss i lag på et normalt vis. Og ikke slik som dette, ...en situasjon som preger alle negativt...hvor usikkerheten og angsten for hva som kommer til å skje, puster alle i nakken. Jeg burde vel være takknemlig for at jeg mest sannsynlig får være med og oppleve denne julen. Men jeg trenger ikke like situasjonen likevel, langt der i fra. Et lite hjertesukk en sen kveld, sent i november...