mandag 16. februar 2015

Vonde uker...

Det hele startet vel egentlig den 15 desember da vi oppdaget at pleurx drenet tok inn luft...det er ikke farlig sa kreftsykepleieren, det kommer innenfra...hva ? Da var det iallefall grunn til mistanke.... Neste dag da vi sjekket drenet var det kommet inn enda mere luft. Vi ringte palliativt team, som alri hadde hørt om det. Neste på lista var legen, som sendte meg på røngten. Ingen luft i lungesekken, foreløpig. Etter diskusjoner med overlege på Unn ble vi enige om at jeg skulle være hjemme til etter jul, fordi de hadde ikke kapasitet til å ta meg inn så tett innpå jula. Jula kom og gikk og vi ventet. Til slutt ringte min mann lungeavd, og til vår store forskrekkelse var de ikke klar over der at jeg hadde lekkasje på drenet. Så da kom jeg inn i løpet av få dager. Først la de inn et permanent dren på venstre side, men visste ikke enda hva de skulle gjøre med høyre side. I samarbeid med en kardiolog som også var kirurg ble vi enige om å bytte drenet på høyre side med et nytt dren, og bruke det samme arret som det gamle hadde vært i. Som sagt så gjort. Begge operasjonene foregikk i lokalbedøvelse og var smertefulle. Men det verste hadde ikke begynt enda. Da vi skulle ta drenene i bruk viste det seg at begge tok inn luft...det skal ikke gå an, men det er faktisk tilfelle. Hva som har skjedd kan vi bare spekulere på....har de ødelagt ventilene når de la inn drenene ? Så kom det aller verste...under siste operasjon hadde de skadet lungeveggen så lungen hadde kollapset, og jeg måtte ha et thoraxdren....heldigvis fikk de lungen opp å gå igjen, Men da legen skulle fjerne drenet skjønte han ikke suturen og klippet av tråden som skulle snurpe sammen såret etterpå. Resultatet ble et svært krater av et sår med en tupfer inni, så det ikke skulle slippe luft inni lungesekken. Det er enda ikke grodd. Og da hadde jeg hatt tre operasjoner på seks dager. Jeg var så utmattet den siste dagen på sykehuset at jeg klarte ikke å våkne før langt på dag. Men vi kom oss da hjem på et vis. Jeg har vært så utmattet i ettertid at jeg tenkte at nå er min siste tid kommet... Jeg er helt kaldsvett og uvel bare av å sitte oppe en liten stund. Dette er en forferdelig sykdom, den forandrer både personligheta og utseende. Jeg har time hos legen på tirsdag og er spent på hva han har å si. Jeg har noen uforklarlige smerter på venstre side, nedenfor drenet. Men egentlig har jeg ikke krefter til mere utredning eller behandling nå. Fredag skal jeg til nabokommunen på røngten, med ambulanse. Er spent på hvordan det vil gå. Og hele turen til Unn var egentlig bortkastet, istedenfor ett sitter jeg nå med to dren med lekkasje på. Men jeg var så utmattet at de kunne ikke gjøre noe mere for meg på Unn. Tanken på at jeg blir borte har ligget meg nært i det siste, når man skal være så slapp at man såvidt kommer seg på toalettet. Men jeg håper jeg har litt tid igjen her....tenker på alle de jeg er glad i, jeg vil ikke forlate de. Men det har vært noen trasige uker og håper på litt bedring fremover. Ønsker alle en fin natt <3