Lei...

Lei...
Er vel egentlig bare forbokstaven over hvordan jeg føler meg i dag.
Lei av å våkne hver dag, og kjenne at "influensaen" er der enda...for så, etter som jeg våkner, måtte innse, at det faktisk ikke er influensa...
Og den undersøkelsen som jeg skulle ha på onsdag, som hele tiden var livsviktig, var plutselig ikke det mere...uten et ord til forklaring.
Nei, for jeg skal ikke vite, liksom, enda det er meg og min kropp det gjelder.
Nå skulle de ha møte på det i morgen, og så skulle jeg få beskjed.
Hvorfor det?
Har legene så lite oversikt over hva de gjør og sier, eller skal jeg unnskylde de med at "de visste ikke bedre"?
Eller kanskje jeg vet bedre?
Skal jeg se positivt, eller negativt på dette?
Det kommer helt an på dagsformen, og humøret.
Og jeg forbeholder meg retten til å forholde meg til det, akkurat slik det passer meg, til ethvert tidspunkt.
Og er det noen som ikke liker det, kan de til hv ligge unna meg.
De som ikke kan respektere meg, og godta meg og mine valg, slik de er, har ikke en dritt de verken skal mene eller forstå på vegne av meg, og kan pisse off.
Retten til mitt eget følelsesliv ligger fremdeles hos meg, og bare der.
Om andre liker det eller ikke, er ikke mitt problem.
Det er jeg som har fått denne kreftdiagnosen, som må leve med den, og føle den på kropp og sjel hele tiden.
Så får andre synse og mene og kritisere meg så mye de vil.
Oppleve meg som en trussel mot deres suverenitet.
Men det er fremdeles ikke mitt problem.
Det er deres.

Jeg ante ikke, jeg visste ikke, kunne ikke forutse ... uff og uff. Det var da leit, det var ikke meningen, jeg håper det går bra!? Du håper jeg skal reise meg igjen så du slipper dårlig samvittighet for å ha vært klossete med mine følelser, så du slipper kjenne på at du tok deg ikke tid, du brydde deg ikke med å undersøke på forhånd, du kategoriserte og antok og kjørte på uten å vite hva som sårer meg ... Bare jeg er oppe og står igjen, tar du det som et tegn, et signal på at du slipper endre deg, at du kan fortsette som du har gjort, for du har da ikke gjort noe galt, du har da bare gjort hva alle andre gjør - det er jeg som er skjør, som faen ikke er helt normal, som er gæær`n og overfølsom og hysterisk! Jeg må da ta meg sammen, kutte ut, det er bare enkelt og greit et valg alle kan ta, enhvers rett, en uttalelse, jeg er ikke riktig klok når jeg gråter som jeg gjør nå .. !? Du tar to skritt bakover og nekter innse part i det som skjer, der jeg folder sammen og åpent viser min fortvilelse, tårene mine, du nekter akseptere delaktighet og dømmer på generelt grunnlag, og jeg faller for dommen som eneste skyldige fordi jeg fremstår i ærlighet og åpenhet.

Fuck off.