Sommerkveld...

Nå er det en stund siden jeg har skrevet noe her. Jeg hadde sånt håp for denne sommeren...da skulle jeg ligge på veranda og kose meg, og gå tur. Men jeg har vært tilsammen ca en time på veranda og blir fri for pust bare jeg går over gulvet. Lungekreft er en skrekkelig sykdom. Den stjeler alt fra deg, den og medisinene. Jeg så ut som et alminnelig menneske, verken stygg eller pen. Nå ligner jeg på noe som er tatt ut fra de underjordiske i Ringenes herre. Ansiktet mitt er helt ugjenkjennelig, og det pga medisinen. Tar 21 tabletter om morgenen og mange i løpet av resten av dagen. Høy dose med kortison har gjort at kroppen og fjeset er helt oppblåst. Men jeg må ha det, for å klare å være litt våken og spise litt, og for å forebygge vene cava superior syndrom, en veldig vond hjertelidelse som rammer folk med asbestkreft. Så nå er jeg skuffet. Det minste jeg har kunnet forlange var å få beholde utseende mitt. Ikke orker jeg å omgåes folk heller...hvem vil det når man ser slik ut ? Savner barna mine, men de er langt unna. Heldigvis har jeg en sønn her på plassen som jeg ser av og til. Ellers hadde jeg blitt helt sprø. Kanskje jeg er det egentlig ? Føler meg slik av og til. Denne sykdommen har stjålet alt fra meg. Jeg har så mye vann i kroppen at nesten ingen klær passer mere, og sko kan jeg bare glemme å få på meg. All aktivitet utenom huset er utelukket...det har jeg verken pust eller musklser til. Dette ble et veldig negativt innlegg, men akkurat nå klarer jeg ikke å se noe positivt med situasjonen min, annet enn at jeg er i live. Hvis man kan kalle det for liv da ? Det er mere bare en eksistens... Ha en god natt alle <3