Ikke bare, bare...

Å være palliativ kreftsyk er ingen lek. Men når jeg tenker på hvor dårlig jeg var i fjor på denne tiden og hvordan jeg er nå, skjønner jeg at det har hendt noe...men jeg vet ikke hva. I fjor lå jeg stort sett hele tiden, og fikk knapt i meg mat. Jeg hadde ikke så mye væskeansamling i lungesekkene som nå, men jeg var mye dårligere. I september i år ble det oppdaget at pacemakeren min var stilt på en så lav frekvens ( skjedd av seg selv), at jeg var konstant svimmel og utmattet. Det kan selvfølgelig ha noe med saken å gjøre... Men kreften har vært aktiv hele tiden. Vet ikke hvorfor jeg er inne i en litt bedre periode nå...kan ikke akkuart si at jeg er kjempesprek, men klarer iallefall å være litt mere oppe, får i meg mere mat, og enkelte dager klarer jeg også å utføre et lite arbeidsstykke. Har bl.a. vært to ganger på butikk nå i desember og det er stort for meg, jeg som ikke har vært på butikk på nesten to år. Mange hevder at man får en bedre periode like før man blir kjempedårlig og dør...kan hende er det det som skjer nå. Vel det får bare tiden vise...men jeg har hatt en jevnlig bedring siden i september, når vi ser bort fra væskeansamlingene i lungesekkene da... Og kan hende var kroppen så ute av trening med bare å ha vært helt i ro, at jeg har trengt disse siste månedene for å få den litt i virksomhet igjen. Vet ikke. Det er så mye jeg ikke vet ang dette...og legene vet ikke heller. De sa i fjor i januar at jeg kom til å være død innen oktober i fjor...og der tok de iallefall feil. Men de er jo bare mennesker de også. Og akkurat denne krefttypen som jeg har, asbestkreft, er lite forsket på. Jeg får ingen behandling, utenom smertestillende, ingenting annet virket... Av og til oppleves det som om jeg lever i en drømmeverden...mennesker som jeg i fjor startet på cellegift i lag med og som i motsetning til meg fikk beskjed om at de skulle bli friske...mange av de er borte nå...døde...mine tanker går i kveld til deres nærmeste pårørende... Men det skaper også en tomhet i meg, og jeg lurer på hva som skjer...og tanker om når det blir min tur å forlate denne verdenen kommer ekstra nærme. Men enda er jeg her, og får forhåpentligvis enda en gang feire jul i lag med mine kjære, til tross for legenes dystre spådommer. Hva fremtiden vil bringe vet inegen av oss. Så jeg prøver bare å gjøre det beste ut av hver dag, og håper at jeg har mange igjen. Legen ville bl.a. sende meg til UNN i dag, for tapping. Men jeg orker ikke, jeg vil ha disse førjulsdagene og julen i fred for sykehus. Så får det så være at jeg er litt tung i pusten. Og blir det for ille, får jeg heller dra inn da, verre er det ikke. Uten at det har sammenheng med ovenstående setning så vil jeg si at et langt liv med mye sykdom har lært meg at det har ingenting for seg å irritere seg over bagateller. Man må heller prøve å se de store linjene, og holde fast ved det. Ikke det at ikke jeg også kan ha dårlige dager, psykisk, men jeg kommer meg fort opp igjen. Har ikke akkurat hatt et liv som var dans på roser, vil heller si tvert i mot. Og av og til får jeg flashbacks som river godt i sjela. Men så klarer jeg å fokusere på noe positivt og det går over...for den gangen. I kveld er jeg takknemlig for at jeg har to av mine kjære her i lag med meg, og vi har kosa oss med god mat og kakao. Skal ikke skrive så mye mere nå...vil bare ønske alle en fantastisk flott førjulstid og en fredelig og flott julehøytid, når den tid kommer. Klem fra her til de som vil ha <3