I utgangspunktet en blogg om livets mange gjenvordigheter. Men det ble dårlig med innlegg, utslått av smerter som jeg var. Nå er jeg godt smertestilt, fysisk, men så ble jeg sittende med en lite trivelig kreftdiagnose. Behandling, håp, fortvilelse, forventninger fra omgivelsene,helsepersonalets innsats, m.m. Hvorvidt jeg kan bidra med noe til andre, gjenstår å se, men alle de gode tilbakemeldingene jeg har fått fra omgivelsene hittil, hjelper iallefall meg, i min kamp.
torsdag 23. januar 2014
Sliten...
Sliten...dårlig oksygenmetning...venter på å få komme til UNN og få tappet lungesekkenene.
Kjenner at jeg trenger det nå.
De ville jo sende meg rett før jul, men det var ikke et gunstig tidspunkt for meg å dra på...mine barn var på tur hjem og var rett rundt svingen.
Og nå må det taes nye bilder før det blir avgjort når jeg kan dra...ny ambulansetur til nabokommunen Nordreisa for å ta bilder.
Jeg har fått beskjed fra UNN om at nå vil de legge inn permanent dren til lungesekkene...det liker jeg dårlig.
Det er liksom så avgjort da...jeg er døende...
Julen gikk forsåvidt greit, jeg klarte meg fint gjennom julaften og helt til 3. juledag...da forsvant liksom kreftene.
Og siden da har jeg vært mer eller mindre sengeliggende, uten energi til å gjøre noe, matlysten er også borte.
Jeg har sikkert kunnet klage til legene om at pusten er tung, men det orker jeg ikke.
Jeg gruer meg slik til de UNN turene at jeg utsetter de så lenge som mulig.
Er en stund siden jeg har skrevet noe her...har ikke hatt krefter til det.
Skal nå enda prøve å diskutere med legene, om jeg virkelig må ha permanent dren nå.
Det vil hemme meg ekstra i hverdagen, å ha en slange og liksom en forvrengt lunge hengende nedover ryggen, lite forlokkende...
Nå skal vi etter sigende se sola igjen etter mørketida...men det utgjør liten forskjell for meg.
jeg sover mesteparten av tiden, og ut kan jeg ikke gå. Ikke har jeg energi til det, og lungene tåler heller ikke kulden, da stopper all pustinga opp med en gang.
Håper på litt bedring etter tapping.
Det tar på å være så syk, så sliten, å ikke klare noen ting...
Nå er det to år siden jeg fikk diagnosen mesoteliom,asbestkreft.
Men jeg hadde vært syk i flere år før det, uten å vite hva det var, med vanvittige smerter oppe i ryggen...gikk til fysioterapeut, da alle trodde det var noe med musklene.
Men det var det altså ikke.
Likevel...at jeg skulle være død innen oktober 2012 stemte iallefall ikke.
Og jeg har ikke gitt meg enda.
Selv om jeg må innrømme at enkelte dager er tyngre enn andre.
Men slik har vi det vel alle.
Dette var bare en liten oppdatering fra meg en kveldsstund.
Ta vare på hverandre, og har du noen du er glad i, husk å si det det til dem.
Ingen vet hva morgendagen bringer.
Ønsker alle en fin natt, klem <3
Abonner på:
Innlegg (Atom)