Ingen god dag...

Ingen god dag i dag...egentlig. Røngtenbildene var ikke så bra som jeg hadde håpet på. Slik er det å leve med en kreftsykdom...oppturer og nedturer om hverandre. Men jeg takket nei til pleuratapping. Er ikke forberedt på det nå. Bare tanken på det får frem lukten fra kreftavd., og den vil jeg unngå så lenge som mulig. Da får jeg heller klare meg med litt mindre pust enn vanlig...så lenge jeg klarer det. Lungene, lungesekkene og de omliggende områder var også mere skadet enn jeg visste. Selv om jeg visste det...smertene og den tunge pusten forteller det. Men av og til vil man ikke vite. Og det er vondt å fortelle de pårørende hvordan det er fatt... Kanskje vil heller ikke de vite. Nei, ingen vil vel få slike beskjeder. Alle ønsker vel at det skal være positive nyheter. Men så ble det nå ikke slik da. Slik er det å være i en palliativ fase, hvor alt som kan prøves, er prøvd... I dag. I dag ble ingen god dag.

Hva trenger du ?

Trenger du noe å sove på? Hva med hverdagene, klarer du å slappe av? Kanskje du trenger fysioterapeut? Spør kreftsykepleieren,og legene, for gud vet hvilken gang... Nei, jeg trenger ikke det. Jeg trenger å bli frisk. Jeg trenger å slippe å sitte i en stol, eller ligge i en seng, uten helsepersonalets gjentatte dårlige prognoser ang min kreftsykdom. Ja, jeg vet det ikke er mere de kan gjøre for meg, annet enn å smertestille, og evt tappe lungesekkene, om det skulle bli nødvendig. Men jeg vil ikke dopes ned. Jeg vil ha rett til å føle det jeg føler, og være slik jeg er, så lenge jeg kan det. Jeg har ikke angst eller depresjon, relatert til sykdommen, og er takknemlig for det. Jeg tenker gjennom livet mitt...lite og ingenting ble slik som jeg hadde trodd og håpet på, da jeg var ung. Jeg har fått tre friske barn. De er mine mest dyrebare skatter i livet. Jeg tenker mye på hva jeg har påført dem, med å få en slik sykdom som denne. En kreftsykdom legene sier det ikke går an å bli frisk av, en sykdom som sakte men sikkert tærer meg opp innvendig... Men enda er det håp. Det er mange som har blitt friske, tross dårlige odds. Jeg vet slett ikke om det kan skje med meg. Men jeg er ikke død...enda. Langt derifra. Jeg lever.

So what....

Worrying is a waste of time, it never changes anything. It only messes with your mind and steals your happiness. I utgangspunktet, ja...så kan jeg være enig i denne påstanden. Men når ditt eget liv henger i løse luften, og fremtiden ikke lenger er en fremtid, men en tilstand hvor man venter på en medisin som skal hjelpe kroppen med å bli frisk, er det ikke til å å unngå at man blir litt worryed. I februar fikk jeg fra legen ca 9 mnd igjen å leve. Nå er den tiden snart gått. Men jeg føler meg ikke døende, langt der i fra. Selv om smertene i lungesekken ikke lar seg overse, og utmattelsen ikke vil slippe taket i kroppen. Cellegiftbehandlingen ble stoppet i mai. Den virket ikke. Og der finnes ingen annen behandling pr dags dato som hjelper mot denne typen kreft som jeg har. Jeg prøver å leve så godt jeg kan. Enkelte dager synes jeg at jeg klarer det bra. Andre dager ikke fullt så bra. Alle dager er ikke like gode, for å si det sånn. Men slik har vel alle det. I år har jeg vært hele to ganger på butikken... Det illustrerer kanskje litt om hvordan min form har vært. Men jeg har ikke gitt opp, for hva er det annet å gjøre enn å prøve å slepe seg videre, og håpe på bedre dager etterhvert? Jeg tenker faktisk ikke så mye på dette med kreft mere, annet enn når jeg våkner av at smertene river i lungesekkene...da kan det stikke til litt i nervesystemet også. Det er vel dette som er "å leve med kreft". Håper iallfall at dagene kan bli litt lettere etterhvert, og at utmattelsen avtar, så jeg kan bli mere aktiv. Det sliter på psykisk å måtte være så inaktiv, å måtte leve på siden av livet...

Hva nå?

ER vel en stund siden jeg har skrevet noe her nå. Cellegiftbehandlingen ble stoppet i mai...kanskje den ikke virket...pause...sa de på sykehuset. Men at de ville lage nytt opplegg til meg...til høsten. Ja...det var liksom ikke måte på. Fikk allerede da en bismak i munnen, hvis ikke den medisinen som var ment mot min type kreft virket, hva skulle da kunne virke... Ingenting...som kreftlegen sa til meg på tlf i går. De har rett og slett ikke mere å tilby meg på UNN, og jeg er overført til primærhelsetjenesten. Men røngtenbildene var uforandret siden i juni...så det var da noe... Kanskje sykdommen har stagnert...sa legen. Ja, mon det? Eller var det bare en " pen" måte å dekke over at heretter må jeg bare klare meg selv, uansett hva som skjer? Det finnes ikke medisinsk hjelp å få mot min krefttype. Selvfølgelig kan de tappe lungesekkene, om nødvendig. Men ingen skal fortelle meg at jeg går en sikker tid i møte. Enten går det bra...eller...så går det "over". Bare tiden vil vise.

Å leve med kreft...

Å leve med kreft er oppskrytt. Livet blir aldri mere det samme. Uansett hvordan man agerer sniker det seg inn overalt. Nå har jeg bl.a. hatt vanvittige smerter i over en mnd, pga medisinbytte på apoteket. Men det er bare en del av det... Kreftspøkelset lurer i bakgrunnen, uansett hva man skal foreta seg. Ikke kan man planlegge noe, og enkelte dager nekter kroppen totalt å samarbeide, det er nesten som den bare ønsker å segne om... For ikke å snakke om alle bivirkningene av medisinene og cellegifta...fysj! Jeg har dessuten fått klar beskjed om at jeg aldri vil kunne bli frisk av denne dritten. Men er visstnok etter forholdene bedre enn legene forventet i utgangspunktet. Og det bør man kanskje være takknemmlig over... Likevel avskyr jeg denne sykdommen som har forringet min livskvalitet til det ugjenkjennelige. Ikke kan jeg ditt og ikke kan jeg datt...fordi jeg har kreft, med all den dritt den medfører. Javisst er jeg glad for å være i live enda. Men å måtte leve med kreft, som det så "fint" heter, er slett ikke noe å trakte etter. Tror ikke det er det menneske på jord som ønsker seg det. Men det er bedre enn å være død... Heldigvis har det psykiske holdt...hittil. Og det er da noe... I lange tider kan jeg faktisk "glemme" at jeg har kreft. Men så skjer det et eller annet, som minner meg på det. Og det skaper en kraftig irritasjon i meg. Forbaskede dritt!

Fuck off.

People don`t always need advice. Sometimes all they really need is a hand to hold, an ear to listen. and a heart to understand them ♥ Og no e æ altså luta lei mere eller mindre gode råd ang mæ og min situasjon. Dem som ikke har vært der kor æ e no, kan klappe igjen. Ikke kom til mæ og påstå at det her går så fint, når det overhodet ikke går fint i det hele tatt. Æ sitt med en kreftdiagnose, uten behandling, og uten muligheter for å bli frisk. Så skal æ liksom gripe tak i dagen og ha det så flott, bare æ e min egen lykkesmed. Kas dag????? De dagan æ ikke kommer mæ opp av senga? De dagan smertan nesten hold på å ta livet av mæ? Jada, æ vet æ skal være postiv og ha mot og alt det der. Men æ bi ikke friskare av den grunn. Det e et hån mot alle de som va motige og positive, og som likevel døde... Æ si ikke at æ ska dø no, det kan enda være lenge til. Men æ e luta lei besserwissera som liksom ska mene nokka om kordan æ ska tenke, føle og mene om det her. Fuck off!

Pause....

Hvordan går det med deg...? Veldig hyggelig at folk spør, at de bryr seg...men hva skal man svare ? Kan ikke godt si jotakk, bare bra...i min situasjon. Sitter her med en fryktelig ekkel kreftdiagnose...uten behandling. Cellegifta virket ikke. Og i tillegg laga den skader på kroppen, bl.a. nyrer og hjertet, så nå har jeg fått det som tilleggsproblem. Legene ga meg heller ikke noen god prognose. Så hvordan det går...vet jeg ærlig talt ikke. Det vil bare tiden vise...hvordan det går. Følelsene veksler mellom håp, og tvil. Håp om at sykdommen skal holde seg i ro, slik at jeg enda har god tid på meg her. Tvil om det samme. Så...hvordan det går...det vil bare tiden vise. I mellomtiden får man bare prøve å leve som best man kan, i den grad kroppen tillater det. Psyken har heldigvis holdt, hittil. Men enkelte kroppslige organer trøbler veldig med meg. Utrolig irriterende...å miste bort tid, fordi kroppen ikke fungerer som den skal. Da hjelper det ikke alltid med stå på vilje og mot. Men det går seg til, på et eller annet vis gjør det det. Til slutt vil jeg få takke alle som bryr seg, som spør, som sender gode hilsener. Det hjelper utrolig godt i en tildels vanskelig situasjon. Tusen takk til dere. Ønsker alle en nydelig kveld, klem :)