Hva nå?

ER vel en stund siden jeg har skrevet noe her nå. Cellegiftbehandlingen ble stoppet i mai...kanskje den ikke virket...pause...sa de på sykehuset. Men at de ville lage nytt opplegg til meg...til høsten. Ja...det var liksom ikke måte på. Fikk allerede da en bismak i munnen, hvis ikke den medisinen som var ment mot min type kreft virket, hva skulle da kunne virke... Ingenting...som kreftlegen sa til meg på tlf i går. De har rett og slett ikke mere å tilby meg på UNN, og jeg er overført til primærhelsetjenesten. Men røngtenbildene var uforandret siden i juni...så det var da noe... Kanskje sykdommen har stagnert...sa legen. Ja, mon det? Eller var det bare en " pen" måte å dekke over at heretter må jeg bare klare meg selv, uansett hva som skjer? Det finnes ikke medisinsk hjelp å få mot min krefttype. Selvfølgelig kan de tappe lungesekkene, om nødvendig. Men ingen skal fortelle meg at jeg går en sikker tid i møte. Enten går det bra...eller...så går det "over". Bare tiden vil vise.

Å leve med kreft...

Å leve med kreft er oppskrytt. Livet blir aldri mere det samme. Uansett hvordan man agerer sniker det seg inn overalt. Nå har jeg bl.a. hatt vanvittige smerter i over en mnd, pga medisinbytte på apoteket. Men det er bare en del av det... Kreftspøkelset lurer i bakgrunnen, uansett hva man skal foreta seg. Ikke kan man planlegge noe, og enkelte dager nekter kroppen totalt å samarbeide, det er nesten som den bare ønsker å segne om... For ikke å snakke om alle bivirkningene av medisinene og cellegifta...fysj! Jeg har dessuten fått klar beskjed om at jeg aldri vil kunne bli frisk av denne dritten. Men er visstnok etter forholdene bedre enn legene forventet i utgangspunktet. Og det bør man kanskje være takknemmlig over... Likevel avskyr jeg denne sykdommen som har forringet min livskvalitet til det ugjenkjennelige. Ikke kan jeg ditt og ikke kan jeg datt...fordi jeg har kreft, med all den dritt den medfører. Javisst er jeg glad for å være i live enda. Men å måtte leve med kreft, som det så "fint" heter, er slett ikke noe å trakte etter. Tror ikke det er det menneske på jord som ønsker seg det. Men det er bedre enn å være død... Heldigvis har det psykiske holdt...hittil. Og det er da noe... I lange tider kan jeg faktisk "glemme" at jeg har kreft. Men så skjer det et eller annet, som minner meg på det. Og det skaper en kraftig irritasjon i meg. Forbaskede dritt!

Fuck off.

People don`t always need advice. Sometimes all they really need is a hand to hold, an ear to listen. and a heart to understand them ♥ Og no e æ altså luta lei mere eller mindre gode råd ang mæ og min situasjon. Dem som ikke har vært der kor æ e no, kan klappe igjen. Ikke kom til mæ og påstå at det her går så fint, når det overhodet ikke går fint i det hele tatt. Æ sitt med en kreftdiagnose, uten behandling, og uten muligheter for å bli frisk. Så skal æ liksom gripe tak i dagen og ha det så flott, bare æ e min egen lykkesmed. Kas dag????? De dagan æ ikke kommer mæ opp av senga? De dagan smertan nesten hold på å ta livet av mæ? Jada, æ vet æ skal være postiv og ha mot og alt det der. Men æ bi ikke friskare av den grunn. Det e et hån mot alle de som va motige og positive, og som likevel døde... Æ si ikke at æ ska dø no, det kan enda være lenge til. Men æ e luta lei besserwissera som liksom ska mene nokka om kordan æ ska tenke, føle og mene om det her. Fuck off!

Pause....

Hvordan går det med deg...? Veldig hyggelig at folk spør, at de bryr seg...men hva skal man svare ? Kan ikke godt si jotakk, bare bra...i min situasjon. Sitter her med en fryktelig ekkel kreftdiagnose...uten behandling. Cellegifta virket ikke. Og i tillegg laga den skader på kroppen, bl.a. nyrer og hjertet, så nå har jeg fått det som tilleggsproblem. Legene ga meg heller ikke noen god prognose. Så hvordan det går...vet jeg ærlig talt ikke. Det vil bare tiden vise...hvordan det går. Følelsene veksler mellom håp, og tvil. Håp om at sykdommen skal holde seg i ro, slik at jeg enda har god tid på meg her. Tvil om det samme. Så...hvordan det går...det vil bare tiden vise. I mellomtiden får man bare prøve å leve som best man kan, i den grad kroppen tillater det. Psyken har heldigvis holdt, hittil. Men enkelte kroppslige organer trøbler veldig med meg. Utrolig irriterende...å miste bort tid, fordi kroppen ikke fungerer som den skal. Da hjelper det ikke alltid med stå på vilje og mot. Men det går seg til, på et eller annet vis gjør det det. Til slutt vil jeg få takke alle som bryr seg, som spør, som sender gode hilsener. Det hjelper utrolig godt i en tildels vanskelig situasjon. Tusen takk til dere. Ønsker alle en nydelig kveld, klem :)

Livets fotoalbum.....

Lykken kan komme som en stille og uventet gjest,og ordne din dag om til en fest,og da må du nyte det.Og ser du i ditt fotoalbum, står tiden stille.Mellom linjene er allting som det var,de gode minnene.Bla i ditt fotoalbum om du er trist og se hvor levende dine gode stunder med familien var ♥ Selv om noen av dem ikke lever nå,så er øyeblikket som den dagen de var her med deg. Ingen lever evig, men minnene vil aldri dø. En sorg vil aldri gå over, men vil forandre seg, og bli lettere å leve med, med tiden.

D - dagen...

Så var den kommet og gått...dagen jeg hadde venta på, dagen som skulle avgjøre min fremtid, avgjøre hvor veien går videre... Og her sitter jeg, lunt og godt i min egen stue...men uten noe kreftbehandling. Cellegifta virket ikke. Jeg fikk vite det i dag, etter flere ukers venting og grubling, og enda mere venting på et svar fra legene. Men så kom en kvitkledd dame til meg, da jeg lå og prøvde å slumre litt på sykehuset i dag...skulle egentlig være der til i morgen enda...mens de kvitkledde tenkte... Så ble det hjemreise i dag likevel, det var ikke mere å tenke på. Så nå har jeg "pause", som det så fint heter... Så blir det ny evaluering...etterhvert...og KANSKJE en annen type behandling... Men egentlig henger jeg i løse lufta nå...det er det som skjer, uansett hvor mange fine og innviklede ord det blir pakka inn i. Jeg sitter her med en alvorlig kreftdiagnose, uten behandling. Det er realiteten. Hva det innebærer orker jeg ikke tenke for mye på nå. Det er jeg altfor sliten til. Men jeg har iallefall fått et svar...et slags svar. Og nå er det natt forlengst. Får bare håpe på at tiden fremover vil komme med nye og bedre svar...svar det går an å leve med...og av. Ønsker alle en fin natt. For det skal jeg ha, for første gang på lenge, etter å ha tilbrakt mye tid på sykehuset. Take care :)

Annerledes 17 mai.

Skulle egentlig ha lagt meg nå...men etter den siste tappinga av lungesekken hvor det kom en halv liter på tre minutter, har jeg så vondt, at jeg blir pent nødt til å sitte her, til smertene har gitt seg noe. 17 mai i dag...som startet ganske pent og forsiktig. Helt til de skulle legge inn det nye lungedrenet på meg...det ble ikke helt som planlagt og gjorde vondt, men gikk bra til slutt. Og nå har de brukt ca 10 min tilsammen på å tappe 1 og en halv liter...hele døgndosen. Det må jo gjøre vondt. Så her må jeg sitte...litt til, slik at lungene får åpnet seg, i takt med plassen som blir frigitt. Og så har jeg hatt besøk, kjempetrivelig var det, har ikke hadde det så koselig på lang tid. Ikke er jeg forvent med besøk heller, da ingen i familien bor i nærheten. Gode venner er gull verd, uten dem er man...fortapt. På tide å ta kvelden her...håper lungen snart gir fred til det...foreløpig tør jeg verken å rape eller å hoste, og slett ikke legge meg ned... Får sitte i senga og sove da. Ønsker alle en fin natt :) If death were the end of everything about us then life indeed would be meaningless.