Med små bokstaver...

Det lyser i mot meg...fra overalt...kreft...nesten så det er skrevet i neonbokstaver...mistet min kone i kreft...da min mann døde av kreft...uhelbredelig kreft...leve med kreft...det er liksom...overalt...i blader, på tv, på nettet, osv.
Kreften har invadert livet mitt...
Eller ?
Nei.
Ja, jeg har fått en diagnose...kreft...
Men jeg nekter å gi den større plass i mitt liv, enn strengt tatt nødvendig.
Livet består slett ikke bare av det, en diagnose.
Livet er så mye, mye, mere.
Og det holder lenge at jeg har fått kreft, om jeg ikke skal være nødt å bruke en masse energi både på å tenke, og prate om den.
Når det finnes det masse annet å være opptatt av.
Noen tror kanskje at jeg prøver å lure meg selv...
Men jeg har et helt liv bak meg, som "pasient"...
Det kommer "godt med" nå.
Et langt liv har lært meg at det går fint an å bruke tankens kraft, til å velge hva mine dager skal inneholde.
Jeg nekter derfor å synke hen, i enda en patologisk bokstavering.
Jeg er så mye mere enn det.
Jeg er fortsatt meg, på godt og vondt.
Og det akter jeg å fortsette å være.
En av grunnene til at jeg skriver denne bloggen, er nettopp for å slippe å prate så mye om hva som feiler meg, til folk rundt meg.
Vi kan heller prate om andre ting, og så kan de som gidder velge, eller velge bort å høre noe om dette...dvs, gå inn her å lese, eller la være.
Folk skal slippe å måtte tro at straks de ser meg, må de forholde seg til at jeg er .....syk.
Jeg er fortsatt helt den samme som tidligere...ikke biter jeg, og jeg er ganske renslig...
Og kreften, den vil jeg gi så små bokstaver som mulig, i livet mitt.
Jeg velger LIVET.