Veien...

Forsiktig trår jeg veien.
Hvem vet. Jeg er trøtt. Av å mase. Å kave. Av å påstå at noe er galt, be om hjelp. Og ikke få tilstrekkelig.
Kroppen streiker. Det ser ut som den samme veien, men nå er den så tung å gå! Jeg snubler stadig, ulent og bratt som det plutselig er. Tankene forvirres og fortvilelsen fukter helt inntil kroppen. Bevegelsene blir stivere. Nesten forsteinet.
Jeg går etter den samme veien, dag etter dag. Ingenting endrer seg, annet enn årstidene. Tror jeg. Umerkelig bærer jeg tyngre enn før. Går inn i en pendlerbane av stress. Jeg blir hengende i et mønster, et nett av rutine og vane og reaksjon, på emosjoner og engstelse fra de rundt meg. For hvert nivå, venner jeg meg til det. Det blir normaltilstanden.
Tåke kommer krypende, velter opp av grøfta og skjuler veien. Hindrer sikten. Jeg har gått meg vill.
Mitt eget liv. Jeg skal ikke og vil ikke leve andres. Eller drømme. Jeg skal leve virkeligheten.
Jeg er meg. Og bare det. Jeg er ikke en forlenget del av andre, eller et vedheng til noen. Bare meg.
Og de som ikke kan godta det, og respektere det, har heller ikke noe de verken skal si, eller mene, på vegne av meg.
Forsiktig trår jeg veien. Går sakte, et steg om gangen. Håpet tent for sikt og fremdrift.
Faren over. For denne gang.
Og veien går...videre.

Kampen mot lungekreft...er startet...