Hmm...

Kanskje det egentlig er noe feil med meg...noe mere feil enn kreftsykdom, og div andre plager..?
Men jeg er ikke lei meg for beskjeden jeg fikk i dag.
Og hva skulle det tjene til, å være lei seg?
Jeg visste jo fra før at jeg har kreft, asbestkreft, type mesoteliom.
Jeg er tvert i mot glad.
Glad for å slippe å gjennomgå flere undersøkelser på UNN, smertefulle, pinefulle undersøkelser, som uansett ikke ville føre til noe annet enn den behandlingen jeg har blitt forespeilet, en helt ny type cellegift, som man foreløpig ikke vet hvordan den vil virke.
Men den er iallefall utviklet spesielt mot asbestkreft.
Nå slipper jeg å være mere på Unn, slipper å gå igjennom alt mulig, bare for at det er prosedyre, noe jeg faktisk selv har argumentert i mot, og etterlyst logikken av.
De klarte ikke å gi meg fullgode svar, og måtte til slutt gi meg rett.
Jeg har gjennomgått nok der nå, foreløpig.
Ingen vet hva fremtiden vil bringe, for noen av oss.
Men etter å ha blitt røngtenbestrålt tre ganger i døgnet, sier det seg selv at selv røngtenlegene ga meg rett...det finnes grenser for hvor mye man skal utsettes for røngtenstråler, over kort tid...
Og med en halv lunge til rådighet, fikk jeg medhold hos kardiologene, null narkoseundersøkelser på meg, det er rett og slett ikke forsvarlig.
Særlig ikke med tanke på at jeg har hatt hjerneinfarkt, og har pacemaker.
Så jeg er glad, foreløpig er jeg glad.
Hva jeg er i morgen, kan jeg ikke forskuttere.
Nå får jeg det akkurat slik jeg ønsket meg, å være hjemme.
Jeg får styre min egen hverdag, i den grad det går an, jeg slipper å avlive Pus.
Jeg slipper å bli lagt i en seng på en institusjon.
Jeg har fremdeles bestemmelsesrett over meg selv, og min sykdom.
Jeg har et fantastisk kreftteam rundt meg, og mine pårørende.
Legen min ringer meg hver dag, og følger meg opp, bare det å ha fått en fast lege å forholde seg til betyr enormt mye.
Og jeg får bli hentet til og fra behandling.
PET scanninga lurer i bakgrunnen...vel, det får jeg ta...da.
Da får det så være at jeg enkelte dager bare må sove, at jeg er så avkreftet at jeg bare må ligge, ligge og få oksygen, og...sove.
Jeg er totalt smertefri.
Magen plager meg noe...men det har den gjort i 30 år, og jeg ville antakeligvis ha dødd av rent sjokk, om den plutselig skulle begynne å oppføre seg normalt.
Kateter er heller ikke fremmed for meg.
Så i dag er jeg glad.
Kanskje det dumt, men jeg er nå det.
Så får jeg heller en annen dag irritere meg videre over at jeg gikk i to og et halvt år med vanvittige smerter.
Men ikke i dag.
I dag skal jeg være glad.