Isolert...

Isolert...på tiende døgnet.
Begynner å gå opp for meg at dette blir livsstilen min fremover, cellegift eller ikke...
Med mitt komplekse sykdomsbilde, er det under alle omstendigheter meget ugunstig å bli smitta av noe som helst.
Javel, så får det bli sånn da.
Lite å gjøre med det.
Sånn er livet.
Eller mangel på sådant...
Men hvem har sagt at man ikke kan ha et fullverdig liv likevel?
Ingen.
Det er bare noe vi innbiller oss, at livet må være sånn og sånn, for at man skal ha det bra.
Hva er å ha det bra?
For meg er det å kunne sitte oppe, spise, gå på toalettet, stelle meg selv, og få ha kontakt med de jeg er glad i.
Etter å ha vært så slapp i over en uke, at jeg nesten var i koma,pluss at migrenen holdt på å ta livet av meg, er det himmelrike å kunne sitte her nå.
Jeg kunne ikke spise...ikke for at jeg var så kvalm, men for at jeg ikke hadde krefter til det.
Og etter å ha levd i et smertehelvete i over to år, er det ren velsignelse å være smertefri.
Jeg har tidligere vært i en lignende situasjon, da jeg fikk hjerneinfarkt i - 83.
Det var slett ingen selvfølge at jeg noen gang skulle bli i stand verken å gå, eller å fungere på det minste lille område.
Men jeg klarte meg, kjempet meg gjennom det, og har levd et tilnærmet normalt liv i nesten tretti år etter da.
Jeg har siden da hatt hemiplegisk migrene, en tilstand hvor hvert anfall kunne bli mitt siste...og det betyr ikke at jeg skulle få oppleve å bli anfallsfri...
Lever også med pacemaker, og lever godt med den.
Men det er mange hensyn å ta, selvfølgelig er det det.
Og det er heller ikke det samme som at ikke også jeg kjenner på redselen og angsten.
Selvfølgelig gjør jeg det.
Ellers ville jeg ikke ha vært normal.
Det er normalt og naturlig å reagere på svært belastende og traumatiske hendelser i livet.
Den som ikke reagerer, er syk.
Ingen er lagd av stein, og det bør og skal man heller helst ikke være.
Den som ikke har en mental helse, er død.
Iallefall hjernedød.
Og det vil vel ingen være bekjent av å være?
Kanskje jeg er for åpen...
Men det driter jeg i.
De som ikke liker meg, eller det jeg skriver, kan se en annen vei, eller late som om jeg ikke eksisterer.
For jeg er meg, og forblir meg, så lenge det ligger i min makt å bestemme.
Jeg har hatt samtaler med legene, samtaler de helst så at de slapp unna...
Men jeg gir meg ikke, jeg SKAL ha svar, vite hva jeg kan forvente meg, i den grad de kan svare på det.
Og med det ble jeg oppgradert fra sløv, til meget sterk, mentalt.
De trodde jeg var sløv, fordi jeg ikke gadd å svare på alt infoen de pøste på meg under hele sykehusoppholdet, og de første dagene etter diagnosen...en masse intetsigende bla, bla...
Men jeg valgte nøye på hva og hvordan jeg skulle bruke energien min.
Jeg var meget syk og slapp, og satt såvisst ikke der som et tent lys, i tilfelle en eller annen høyvelbåren helseansatt av noe slag skulle ofre litt av sin dyrebare tid på meg.
De gjorde en kjempejobb, det var ikke det, men for meg har de for mange år siden ramlet ned av pidestallen sin, og fratatt ethvert slektskap med høyere makter.
De er bare mennesker, som gjør så godt de kan, akkurat som alle oss andre.
Og har det ikke vært for oss pasienter, har de vært uten jobb.
Da jeg fikk diagnosen kom jeg akkurat fra frisøren på UNN, og selvfølgelig var det så mye parfyme der, at jeg rakk å få migrene, før jeg kom meg ut derfra.
Så med flimrende lyn foran øynene mottok jeg beskjeden...pluss en masse synsing fra helsepersonale.
Men jeg hadde en ting å gjøre, konsentrere meg om å få migreneanfallet å bli minst mulig...for var det noen gang jeg IKKE hadde tid å ha migrene, var det iallefall da.
Å få et sånt sjokkbudskap gjør noe med alle, noen reagerer med det samme, mens andre må ha tid for å la ting synke, vite hva de har hørt.
Vi er alle forskjellige.
Men jeg visste utmerket godt hva jeg hadde hørt, forstått og tatt det innover meg også.
Sånn var det, verken mere eller mindre.
Og her sitter jeg som den jeg er, verken mere eller mindre.
Og sånn har jeg tenkt å fortsette, så lenge det pust i meg (hvilket i seg selv er en utfordring, ettersom jeg har nedsatt lungekapasitet...ha,ha...holdt jeg på å si).
Døden puster meg i nakken, og livet slår meg i pannen.
Men fremdeles har ingen noen garanti.

Vi kan og bør ikke velge hvordan vi skal dø.
Eller når.
Vi kan bare velge hvordan vi skal leve.
Nå.

Og sist, men ikke minst :

Når noen åpner sitt Hjerte for deg,
så er det ikke for at du skal vite
hvor du skal angripe i fremtidige kamper,
men så du vet hvordan du skal beskytte
dem fra verden med din -
KJÆRLIGHET.