I kveld trenger jeg en klem.

Jeg har skrevet en del om det å være kreftsyk, syk, hvor alt veksler mellom fortvilelse, håp, smerter, gode øyeblikk, dårlige dager osv. Men sannheten er at en kreftsykdom tar hele livet fra deg. Per Fuggeli sa på Skavlan at han skriver boken om at han dør. Det gjør ikke jeg. Men jeg dør likevel. Sakte men sikkert blir jeg oppspist av denne forferdelige sykdommen. Mn hva gjør jeg i mellomtiden ? Jeg kan jo ikke bare sette meg ned og vente på å dø. Men det er så fint lite jeg klarer å gjøre. Denne helgen har jeg kjent ekstra på den smerten. Venner koser seg med litt vin, skal ut på revy og spise en bedre middag etterpå. Ting jeg er helt avskåret fra å gjøre. Ikke kan jeg drikke alkohol pga alle medisinene jeg tar. Og hvem kan gå gå ut med rullestol og oksygen apparat? På fest ? Ingen. Jeg har så lyst til å danse igjen, det var en av mine lidenskaper..., tanken på at det skal jeg aldri gjøre mere gjør meg trist. I kveld måtte vi hastetappe da jeg plutselig ble helt fri for pust. Og oppdaget til vår store forskrekkelse at det var gått luft inn gjennom et av drenene. Så da blir det vel røngten på mandag. Slike ting bruker jeg tida mi på, ørk eller helg. Sånn er det å leve med kreftsykdom. Hjerteskjærende vondt. Både fysisk og psykisk. Heldigvis har jeg ikke særlig mye fysiske smerter, da jeg er godt smertestilt. Men det river i kroppen å aldri kunne delta i livet. Jeg lærte meg å spille et dataspill for å ha noe å kose meg med, bortsett fra tv og lesning. Men det fikk jeg migrene og epilepsi av...selvfølgelig. Så i kveld trenger jeg en klem. I morgen er nok alt bedre. Men i kveld trenger jeg en klem.