Sliten

Da er vi nådd et lite stykke ut i det nye året, og jeg kjenner at jeg er sliten. Jeg burde vel være mere takknemlig for at jeg er i live. Men jeg er sliten. Sliten over å ikke klare noe, sliten over at kortisonen gjør slik at vekta går opp igjen, sliten av å ha mistet mitt eget utseende totalt. Jeg kjenner ikke meg selv igjen når jeg ser meg i speilet. Jeg vil ikke være sånn jeg vil være meg selv. Være meg selv slik jeg var før jeg ble syk, en aktiv glad kvinne, slank med normalt hår og utseende, ikke en pasient sittende i en stol uten mulighet til å gjøre noe annet. Livet er blitt så innholdsløst. Alt det jeg gjorde tidligere kan jeg bare glemme. Det strekker seg til å sitte litt på pc, se på tv, strikke ltt og lese litt. Det er alt. Jeg skulle ønske jeg hadde noen å snakke med. Jeg har jo min mann her, men det er begrenset hvor mye vi kan finne på å prate om, når vi aldri kan gjøre noe i lag. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen å leve. Legene sa seks mnd i november, men de har tatt feil så mange ganger tidligere at det tror jeg ikke noe på. Denne uken kommer ikke kreftsykepleier eller fysioterapeut heller...de er syke. Det var godt å ha de å snakke med. Dette ble et syteinnlegg, men inegn kan være på topp hele tiden. Avslutter mens leken er god. Det er tungt å være palliativ kreftsyk.