Hva er det å si...?

Så satt jeg her da...på et rom på Unn i Tromsø, Nord Norges største sykehus...og lurer på om jeg skal skrive noe på denne bloggen... Hva er det å si...liksom...som ungdommene sier...mange voksne også...hva er det å si...om min livssituasjon, min kreftsykdom og vice versa rundt det. For det var derfor jeg laget denne bloggen, i utgangspunktet, for å oppdatere de som måtte ha interesse av hvordan det gikk med meg og min kreftsykdom...særlig pga at jeg ikke kan prate i tlf...har for lite luft til det. Men hva er det å si...nå? Egentlig en hel masse...ser det er lenge siden jeg har skrevet noe her. Men vil folk ha slik informasjon...og ser det ikke ut som om jeg bare vil ha oppmerksomhet ? For meg ble bloggen en ventil til å sortere tankene mine, samtidig som jeg følte at jeg ga kreften et ansikt. Ikke den kreften som man blir frisk av...som man kan kjempe seg igjennom...men den kreften hvor man fra første stund får beskjed om at " du vil aldri kunne bli frisk". At jeg er innlagt her nå, sier vel sitt...at pårørende også er innlagt i lag med meg...sier vel også noe. Det går den veien som forespeilt...det tok bare litt lengre tid. Og det er mye man skal slite seg igjennom, før tiden er ute... Spredning, infeksjoner, tapping av overflødig væske, smerter, de pårørendes reaksjoner og sorg, noe som kanskje egentlig er det verste. Men enda sitter jeg her, dødssliten, men dog, jeg sitter her, og jeg klarte å skrive litt her. Og enda er ikke tiden ute. Ingen vet hva morgendagen bringer. Vi får bare gjøre så godt vi kan, og ta vare på hverandre.