Noen ganger er det tungt...

Noen ganger er det tungt...og noen ganger er det ekstra tungt...å være dødssyk. Sommer, sol, glade mennesker og festivaltid. Jeg kan høre det, om jeg har altandøren åpen. Og jeg unner dem det, for all del. Men det er tungt å være syk...sånn at det kjennes ut som om jeg har influensa ganger 10. Det er såvidt jeg klarer å være oppe. Mat kan jeg stort sett bare glemme... Jeg burde vel være takknemlig...men å dø langsomt er slitsomt. Jeg blir dårligere og dårligere. Hver eneste dag mister jeg en bit av meg selv... Jeg vil så gjerne leve...men ikke for enhver pris. Heldigvis hjelper morfinen som smertestillende enda, stort sett. Og jeg klarer toalettbesøk og å sitte oppe i stolen min litt hver dag. Den siste uken har en av mine sønner vært hjemme,han bor på en annen kant av landet så det er et sjeldent syn, og det har hjulpet godt på...slik at jeg klarer å glemme bort smerter og utmattelse av og til. I går var også min bror og mine nevøer her, en kort tid. De bor også langt unna, så det er ikke ofte vi treffes. Mor var også med...men hun er snart 80 år og dårlig til beins, så det er svært sjelden at hun makter å ta turen hit. Uansett var det trivelig å ha alle de her. Men det er tungt likevel, å være syk. Jeg orker ikke å være takknemlig...kreft er veldig lite å takke for. Men det kunne ha vært verre, nå klarer jeg iallefall å følge med i en samtale rundt meg. Og enda er jeg her...fremdeles. Er jeg her.