I kveld trenger jeg en klem.

Jeg har skrevet en del om det å være kreftsyk, syk, hvor alt veksler mellom fortvilelse, håp, smerter, gode øyeblikk, dårlige dager osv. Men sannheten er at en kreftsykdom tar hele livet fra deg. Per Fuggeli sa på Skavlan at han skriver boken om at han dør. Det gjør ikke jeg. Men jeg dør likevel. Sakte men sikkert blir jeg oppspist av denne forferdelige sykdommen. Mn hva gjør jeg i mellomtiden ? Jeg kan jo ikke bare sette meg ned og vente på å dø. Men det er så fint lite jeg klarer å gjøre. Denne helgen har jeg kjent ekstra på den smerten. Venner koser seg med litt vin, skal ut på revy og spise en bedre middag etterpå. Ting jeg er helt avskåret fra å gjøre. Ikke kan jeg drikke alkohol pga alle medisinene jeg tar. Og hvem kan gå gå ut med rullestol og oksygen apparat? På fest ? Ingen. Jeg har så lyst til å danse igjen, det var en av mine lidenskaper..., tanken på at det skal jeg aldri gjøre mere gjør meg trist. I kveld måtte vi hastetappe da jeg plutselig ble helt fri for pust. Og oppdaget til vår store forskrekkelse at det var gått luft inn gjennom et av drenene. Så da blir det vel røngten på mandag. Slike ting bruker jeg tida mi på, ørk eller helg. Sånn er det å leve med kreftsykdom. Hjerteskjærende vondt. Både fysisk og psykisk. Heldigvis har jeg ikke særlig mye fysiske smerter, da jeg er godt smertestilt. Men det river i kroppen å aldri kunne delta i livet. Jeg lærte meg å spille et dataspill for å ha noe å kose meg med, bortsett fra tv og lesning. Men det fikk jeg migrene og epilepsi av...selvfølgelig. Så i kveld trenger jeg en klem. I morgen er nok alt bedre. Men i kveld trenger jeg en klem.

Sliten

Da er vi nådd et lite stykke ut i det nye året, og jeg kjenner at jeg er sliten. Jeg burde vel være mere takknemlig for at jeg er i live. Men jeg er sliten. Sliten over å ikke klare noe, sliten over at kortisonen gjør slik at vekta går opp igjen, sliten av å ha mistet mitt eget utseende totalt. Jeg kjenner ikke meg selv igjen når jeg ser meg i speilet. Jeg vil ikke være sånn jeg vil være meg selv. Være meg selv slik jeg var før jeg ble syk, en aktiv glad kvinne, slank med normalt hår og utseende, ikke en pasient sittende i en stol uten mulighet til å gjøre noe annet. Livet er blitt så innholdsløst. Alt det jeg gjorde tidligere kan jeg bare glemme. Det strekker seg til å sitte litt på pc, se på tv, strikke ltt og lese litt. Det er alt. Jeg skulle ønske jeg hadde noen å snakke med. Jeg har jo min mann her, men det er begrenset hvor mye vi kan finne på å prate om, når vi aldri kan gjøre noe i lag. Jeg vet ikke hvor lenge jeg har igjen å leve. Legene sa seks mnd i november, men de har tatt feil så mange ganger tidligere at det tror jeg ikke noe på. Denne uken kommer ikke kreftsykepleier eller fysioterapeut heller...de er syke. Det var godt å ha de å snakke med. Dette ble et syteinnlegg, men inegn kan være på topp hele tiden. Avslutter mens leken er god. Det er tungt å være palliativ kreftsyk.