Nytt år...

Da var vi kommet til et nytt år. Ganske merkelig for meg egentlig å sitte her, da jeg fikk klar beskjed fra legene i januar 2012 at jeg ville være død innen utgangen av det året. Jeg fikk beskjed om å informere mine nærmeste om det, og det skapte selvfølgelig en trasig situasjon for alle. Mine barn kom reisende hjem for på en måte å ta farvel med meg, og da de dro var det heller en tårevåt seanse. Siden den gang har det blitt mange avskjeder men nå sier vi på gjensyn. For jeg er jo her enda, tre år etterpå. Men da var jeg virkelig dødssyk.....jeg var helt gul over hele meg, til og med inn på øynene og syltynn. Jeg fikk litt cellegift, palliativt, men for det første virket den ikke, og for det andre skadet den både hjerte og nyrer. Mye vann har rent i havet siden den gang....jeg har vel bl.a tapper ca 100 liter pleuravæske. I begynnelsen når de satte inn pigtaldren gjorde det ikke så vondt, men etterhvert som kreften fikk utvikle seg sluttet lokalbedøvelsen å virke og det ble en veldig smertefull affære å få inn et slikt dren. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært innlagt på sykehuset, kanskje et sted mellom 20 og 30 gang, iallefall så mange ganger at vi har fått vårt "eget" rom på lungeavd. For min mann er med, han alltid med, han er min trygghet og styrke. I begynnelsen tok jeg hurtigruta, men etterhvert som jeg ble svakere fikk jeg ambulansefly. Å kjøre med ambulansen herfra til Tromsø er for smertefullt og derfor utelukket, er glad de tar hensyn til det. Å leve med en kreftsykdom er vanskelig. Hele livet forandrer seg, man klarer ikke å være så sosial som tidligere og kontakten med vennene blir vanskelig. Alt man tidligere tok for gitt blir borte, hele personligheten forandrer seg. Jeg som tidligere aldri har vært redd for noe har i den senere tid utviklet angst. Det har nok mye sammenheng med at jeg nå har luftlekkasje på det permanente lungedrenet jeg har innoperert. Jeg er livredd for at det skal gå luft inn i lungesystemet for det er både vondt og farlig. Og hvordan skal jeg komme meg til UNN da ? Fly er uaktuelt grunnet trykket og lungen kan eksplodere. Dessuetn må de sette inn en tykk slange for å få drenert lufta ut, får mareritt bare jeg tenker på det. Så nå i jula har min mann og mine barn hver dag sjekket drenet om det var mye luft, og tappet hvis det var nødvendig. Hjemmesykepleien hadde lav bemanning og kunne ikke gjøre noen avtale med oss på å komme hit hverdag, men vi skulle bare ringe hvis det var noe. Men det er for sent å ringe hvis man står der med et dren med mye luft i og hjemmsykepleien er ute på annet oppdrag. Fra UNN ble det sagt at jeg skulle få komme inn etter nyttår....men vi hørte ingenting, enda fastlegen ringte og purret på. Så i dag ringte min mann avd....og da viser det seg at de ikke var klar over at det var lekkasje på drenet. Hadde de visst det skulle jeg ha kommet inn akutt. Men nå har vi klart oss i over tre uker og ble enige med de at vi skal prøve å klare oss til mandag enda. Så jeg håper og tror at det skal gå bra. Gleder meg til det defekte drenet er ute og til jeg har fått inn to nye dren, et i hver lungesekk. Og så håper jeg inderlig at jeg kan få narkose og slipper å opereres i lokalbedøvelse slik jeg måtte sist pga lav oksygen metning. Men det er uansett rart å sitte her, tre år etter dødsdommen. Håper dette året kan bli et godt år, og det ønsker jeg for alle de som leser dette også <3